Det er ingen tvil om at innvandring, og spesielt den ukontrollerte, ulovlige sådanne, er saken som opptar britene mest. Det er også den saken som splitter mest, men folkemeningen er klar: Rundt 70 prosent mener at tallene er for høye. Likevel durer enkelte Labour-politikere på med mer av den samme politikken som har ført landet ut i uføret. Labours tidligere nestleder og Keir Starmers tidligere visestatsminister Angela Rayner kritiserer sin egen regjering for å forsøke å stramme inn. I mellomtiden ser folk konsekvensene av en liberal innvandringspolitikk som har fått herje med landet i årevis, og at de som nå tar skjeen i egen hånd, blir hardt straffet.
Rayner mener at innenriksminister Shabana Mahmoods planer om å gjøre det vanskeligere for innvandrere å få varig opphold, er «ubritiske». Hva som er britisk med å slippe alle som vil, inn i landet og gi dem varig opphold, er ikke klart, men ordet blir brukt som en fornærmelse. Mahmood vil endre reglene slik at fremmedarbeidere må vente i femten år før de kan få varig opphold, såkalt indefinite leave to remain. Per nå er det kun fem års ventetid. Fremmedarbeidere i for eksempel omsorgssektoren har «flyttet livene sine hit for å ta vare på våre kjære», mener Rayner, og overser at disse fremmedarbeiderne gjerne tar med seg storfamilien, som igjen trenger omsorg og ytelser fra staten, og at de er økonomiske migranter som ønsker et bedre liv og slett ikke kommer hit av altruistiske årsaker.
Det blir en ond sirkel – jo flere som kommer, jo flere trengs i omsorgssektoren, og jo flere kommer hit for å jobbe i den. Denne sirkelen er det vanskelig å bryte ut av, men britene ser nå alle de negative konsekvensene av åpne grenser, og vil ha en mer restriktiv asyl- og innvandringspolitikk.
Folkemeningen er klar
Konsekvensene av å importere mennesker fra fremmede kulturer i det omfanget som vi ser i hele Vest-Europa, begynner å bli så tydelige at frustrasjonen bygger seg opp. Angela Rayner og andre bleeding hearts liberals, liberale med «blødende hjerter» for «svake grupper» som de mener migranter er, er i klart mindretall. Folkeviljen vil vise seg i praksis ved neste valg, og viser seg allerede når Reform UK og Restore vokser, og Det konservative parti skifter kurs under Kemi Badenoch og viser fingeren til Boris Johnson og andre tidligere Tory-statsministre som åpnet slusene. Meningsmålinger viser at 70 prosent av velgerne ønsker en strengere linje.
Danny Tommo. Stillbilde: Tommy Robinson / YouTube.
Den kommer også til uttrykk når vigilante-grupper og modige individer som Tommy Robinson og Danny Tommo blir folkehelter. Danny Tommo dro for noen dager siden til Frankrike, der han skar hull i en av gummibåtene som skulle frakte migranter over Kanalen til England. Det satt ingen i båten da det skjedde, men likevel ble han arrestert noen dager senere av britisk politi etter at en video av hendelsen ble publisert. Nå sitter han bak lås og slå, og venter på at saken skal komme opp. Tommo er far til fire, med eget firma og en hjemmeværende kone. Han ofrer økonomisk trygghet for det han tror på – så kan man selvsagt si at å ødelegge andres eiendom, bør ha konsekvenser, men spørsmålet er hvor hardt det bør straffes.
I britiske fengsler sitter folk inne for å ha kastet en plastflaske på politiet under en demonstasjon mot ulovlig innvandring – og straffene er lengre enn for «nye briter» som har forgrepet seg på kvinner og barn. Robert Jenrick i Reform UK kaller dette et typisk eksempel på det todelte rettssystemet i Storbritannia, og sier det er en «legitimitetskrise» for den britiske stat. «Den bruker mye mer krefter på å undertrykke folks bekymringer for innvandring enn faktisk å fikse den. Reform vil sørge for at den britiske regjeringen faktisk tjener det britiske folket igjen.»
Statsminister Andy Burnham kaller Tommo rasist.
Arkaisk asylsystem
Den enkleste måten å fikse problemet på, ville være å stoppe asylordningen slik den virker i dag. Én ting er arbeidsinnvandrere – de må tross alt igjennom en langvarig prosess for å få bosette seg i landet, og hvis Labour har baller nok til å gjennomføre endringene Shabana Mahmood foreslår, vil det hjelpe til å få ned tallene. Båtmigrantene utgjør en mindre del av innvandringen, men tar til gjengjeld mye ressurser: De skal bosettes, underholdes økonomisk, asylsøknadene skal behandles, og de kommer med ukjent bagasje – dette er stort sett unge menn som kommer fra kulturer fjernt fra vår. Både de økonomiske og sosiale kostnadene er høye, og selv ikke venstreliberale eller champagne-sosialister ønsker dem som naboer (ref. Piddington).
Lionel Shriver i The Spectator har noen gode poenger:
«Systemet (asylsystemet, red.) er en arkaisk rest etter etterkrigstiden der det var mindre befolkninger, mangel på billig internasjonal transport og ingen smarttelefoner. Tidligere denne måneden sa en varsler i innenriksdepartementet at i beste fall er én prosent av asylsøknadene legitime.»
Én prosent – én av hundre. Det gjør hele asylordningen til en vits. Likevel får organisasjoner som hjelper «flyktninger» statsstøtte, mens de i praksis hjelper til med organisert menneskesmugling.
Burde ikke slikt isteden møtes med arrestasjoner og fengsel? I bakvendtlandet Storbritannia er det de som forsvarer grensene, som blir sperret inne, mens de som oppmuntrer til invasjonen, blir premiert. Royal National Lifeboat Institution (RNLI) blir anklaget for å assistere menneskesmugling, da det er disse båtene som plukker opp migrantene fra gummibåtene og tar dem til engelske havner – men tar selvsagt frem offerkortet og påstår at de blir hetset av «ytre høyre» for den humanitære jobben de gjør. Men så lenge de assisterer migrantbåtene, oppmuntrer de til farefulle og unødvendige ferder over Kanalen, og de oppmuntrer mennesker uten moral og normalt gangsyn – hvordan ellers kan man forklare den hjerteløse, regelrett onde, mannlige migranten som forlot en baby flytende i vannet før han gikk om bord i en båt?
Sukk. Det er slik venstresiden møter kritikk, men det holder ikke i lengden. Britene har fått nok. Og temaet innvandring og båtmigranter vil fortsette å prege nyhetsbildet til asylordningen avskaffes eller reformeres, slik at ingen får gå i land uten tillatelse og papirer. Det er en gavepakke til høyresiden, men en tragedie for landet.
