Gud sign vår konge god!
Sign ham med kraft og mot
sign hjem og slott!
Lys for ham ved din Ånd,
knytt med din sterke hånd
hellige troskapsbånd
om folk og drott!
Høyt sverger Norges mann
hver i sitt kall, sin stand,
troskap sin drott.
Trofast i liv og død,
tapper i krig og nød,
alltid vårt Norge lød
Gud og sin drott.
Da kong Harald døde fredag morgen, var det en folkekjær konge som gikk bort. Hans posisjon som folkets konge var unik. Med en tilstedeværelse, empati og interesse for Norges innbyggere, skapte han en opplevelse av samhold og fellesskap som ikke var oppkonstruert.
Kong Harald viste hvordan det var mulig å gi kongemakten betydning i et postmoderne kaos. Det må være lov å si at han reflekterte et bibelsk kongsideal uten å være en konge som hadde myndighet til å handle etter dette idealet. Han fremstod som en som så, lyttet til og brydde seg om hele folket, også dem som ikke støttet regjeringen, og markerte på en helt spesiell måte kontinuiteten mellom generasjonene.
Men det var ikke gitt at det skulle bli slik.
Da Norge i 1814 fikk et konstitusjonelt kongedømme, innebar det at kongen fikk en helt annen makt enn kongen har i vår egen tid. Denne makten ble kraftig redusert ved innføringen av parlamentarismen i 1884. Da unionen med Sverige ble oppløst i 1905, ønsket Stortinget at Norge fortsatt skulle være et monarki, og etter krav fra den danske prins Carl ble spørsmålet lagt frem for folket. Et overveldende flertall stemte for å tilby ham den norske tronen.
Men den kristne tro forble en sentral del av kongemakten. Både kong Haakon VII, kong Olav V og kong Harald V har alltid hatt klare bånd til kirken og kristen tro.
Vi må heller ikke undervurdere betydningen av et godt lederskap, også for konstitusjonelle konger. Kong Haakon VII vil for alltid bli husket for sitt nei til Tyskland i aprildagene 1940 og sin videre innsats under krigen. Kong Olav klarte å skape en ny rolle for kongemakten i Etterkrigs-Norge. Hans trikke-tur under oljekrisen i 1973 viste oss at likhet for loven ikke skal være et tomt ideal.
Mange var derfor spent på hvordan kong Harald ville fylle rollen som konge. Ville han bli en velsignelse for folket, slik hans far og farfar hadde vært?
Selv om kongen med parlamentarismen hadde mistet det meste av sin selvstendige politiske makt, viste nemlig kong Olav V og kong Haakon VII at de fortsatt hadde et spillerom der de kunne utøve sine oppgaver. Kong Harald kunne altså ikke «regjere rettferdig» i bibelsk forstand, på samme måte som en konge med reell politisk myndighet. Men han fremstod som en som var seg bevisst de mulighetene som fortsatt var der.
Og kong Harald viste noe av dette i 2012.
Frem til 2012 krevde Grunnlovens § 4 at kongen bekjente seg til den evangelisk-lutherske religion og ga ham etter § 16 ansvar for å «anordne al offentlig Kirke- og Gudstjeneste».
Det betydde i praksis at den utøvende makt hadde et konstitusjonelt ansvar for Kirkens organisering og virksomhet.
Da grunnlovsendringen ble vedtatt 21. mai 2012, ble kongens ansvar for Kirken fjernet, men kravet om bekjennelse til den kristne tro ble opprettholdt. § 4 ble noe redusert, men kongen skulle fortsatt «bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion». Bestemmelsen om at han skulle «håndheve og beskytte» denne religionen, ble fjernet.
Det interessante er at kong Harald selv uttrykte ønske om at den reviderte Grunnloven skulle beholde kravet om bekjennelsesplikt. Hva vi var vitne til, var en konge som ønsket at kongens kristne bekjennelse fortsatt skulle ha en plass i Grunnloven. Det tyder på at han mente at denne plikten fortsatt hadde betydning for landet. Vi har fått et samfunn der det er blitt vanskelig å snakke om Gud som en realitet, også i politiske sammenhenger. Men med kong Haralds innsats for bekjennelsesplikten, er troen fortsatt skrevet inn som en forutsetning for kongeembetet, og dét er ingen liten bragd med tanke på tidsånden.
Som kristen opplevde jeg kong Harald som en konge som forstod sin rolle innenfor strenge konstitusjonelle rammer. Det er derfor vanskelig å dømme ham for enkelte taler han har holdt, og hva eventuelt ikke har fått si og gjøre. Han har uansett vist en omsorg for sitt folk som finner gjenklang i både vår og i bibelsk historie. Bibelen bruker sterke ord om hva en god konge skal være for sitt folk: en som ser den fattige, hører den hjelpeløse og søker rettferdighet. Jeg tror mange har opplevd kong Harald slik.
Vi må derfor be om at kong Haakon VIII tar opp arven etter sine forfedre. Det er mange som mener at monarkiet er gått ut på dato, men slik forholdene er blitt, tyder alt på at vi paradoksalt nok trenger den stabiliteten et sunt, velfungerende kongehus kan gi oss.
Må Gud velsigne kong Haakon VIII og dronning Mette-Marit.
Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.
