³⁷ Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. ³⁸ Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! ³⁹ For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier:

‘Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’»

Matteus 23, 37–39

Kapittel 23 i Matteusevangeliet inneholder Jesu domstale til fariseerne og de skriftlærde. Denne begynner med en innledende anerkjennelse. I kapittelets andre vers sier Jesus interessant: «På stolen til Moses sitter de skriftlærde og fariseerne. Alt det de sier, skal dere holde» (Matteus 23, 2). «Moses’ stol» betegner en lærestol eller autoritetsposisjon. Moses var den som hadde mottatt og formidlet Guds lov til Israel. De skriftlærde og fariseerne hadde overtatt rollen som tolkere og lærere av Moseloven.

Jesus sier altså ikke at deres embete eller undervisningsoppgave er illegitim. Men resten av kapittel 23 er en kraftig kritikk av hvordan de bruker denne autoriteten, og dagens tekst er hentet fra avslutningsversene. Her blir den også relevant for vår egen tid. For Jesus kritiserer dem for følgende:

«De binder tunge bører og legger dem på folks skuldre, men selv vil de ikke røre dem med en finger.»

Og:

«Alt de gjør, gjør de for å bli lagt merke til av mennesker.»

Kapittelet har dermed en interessant utvikling, Jesus begynner med å anerkjenne fariseernes og de skriftlæredes posisjon:

«De sitter på Moses’ stol.»

Jesus avslutter med

«Jerusalem, Jerusalem … Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine … Men dere ville ikke.»

innen han siterer fra salme 118.

Matteus beveger seg fra autoritet til avvisning til håp.

Men noe av det mest spennende er hvordan Jesus omtaler sin oppgave når han beskriver seg selv som en høne som ønsker å beskytte sine kyllinger.

Når en høne samler kyllingene under vingene, skjer det for å beskytte dem mot fare, inkludert en fare som også kan ramme høna. Det er derfor et svært sterkt bilde på Jesu holdning til Jerusalem når han sier:

«Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.»

Legg merke til at Jesus sier at Jerusalem trenger beskyttelse, han peker på at det ligger det en fare foran dem. Problemet er at de ikke vil komme til ham.

Og nettopp derfor blir teksten så sterk.

Jesus sier ikke bare:

«Jerusalem, dere har avvist meg.»

Han sier:

«Jeg ville samle dere.»

Det ligger en enorm spenning mellom Jesu vilje til å frelse og menneskets avvisning:

«Hvor ofte ville jeg ikke … Men dere ville ikke.»

Dette er kanskje selve sentrum i teksten. Jesus fremstiller ikke Jerusalem som en by som Gud likegyldig lar gå til grunne. Han fremstiller seg som den som har ønsket å beskytte, samle og frelse dem, men som blir avvist.

Og her er det lett å trekke en parallell til dagens lederskap, enten det gjelder politisk eller teologisk. Man skal være både teologisk og politisk blind for ikke å se de utfordringene vi står overfor, men der svaret til Gud fra vårt lederskap er avvisning. De ønsker ikke bare å være lovens forvalter, men også dens utgangspunkt. De har tilranet seg en makt det ikke var meningen at de skulle ha. Spørsmålet er hvordan Gud til slutt vil respondere på denne avvisningen.

Dagens tekst viser oss både Guds kjærlighet og Guds vrede. Bibelen utleder at Den treenige Gud er kjærlighet, noe vi kan kalle vesensutsagn. Det handler om både Faderen, Sønnen og Ånden. Guds vrede er det vi kaller reaksjons-karakteristikker. Når mennesket bevisst motarbeider Guds kjærlighet, reagerer Han med vrede.

Men teksten er allikevel først og fremst et budskap om Guds vesen, dvs. hans kjærlighet, men en kjærlighet som i sin sannhet også har dommen som en konsekvens. Men Jesus avslutter ikke med dommen, men med løftet om frelse. Hans siste ord var å henvise til salme 118, en salme som uttrykker en veldig glede over Guds storverk og om steinen som bygningsmennene vraket, men som har blitt en hjørnestein.

Ved å sitere salme 118 omtaler altså Jesus sin egen rolle i frelsesverket.

Salme 118 vitner om at selv etter Jerusalems avvisning og menneskets svik står Guds løfte om frelse fast. Ikke fordi sviket ikke får konsekvenser – Jerusalem skal faktisk «forlates» – men fordi Guds kjærlighet og frelsesvilje er større enn menneskets avvisning.

Og da blir sammenhengen mellom Matteus 23 og Salme 118 egentlig svært vakker: Jesus går fra å gråte over Jerusalem til å sitere en salme hvor den forkastede blir den som Gud gjør til frelsens grunnvoll.