Venstresiden liker å fremstille formues­skatten som en skatt som bare rammer «de rikeste». Det er en forenkling som skjuler hvem som til slutt betaler prisen: norske bedrifter, norske arbeids­plasser og vanlige folk.

Formuesskatten er unik fordi den må betales uavhengig av om bedriften tjener penger. En bedriftseier kan sitte på store verdier på papiret, men ha lite tilgjengelige penger. Likevel krever staten inn skatt. Pengene kommer ikke fra løse luften. Det resulterer i at bedrifter må øke prisene, ansette færre eller investere mindre. Formues­skatten står ikke på kvitteringen slik som momsen, men vanlige folk merker den likevel gjennom dyrere varer, færre jobb­muligheter og svakere lønnsvekst. Dyrtid handler derfor ikke bare om internasjonal inflasjon, men også om politiske beslutninger som gjør det dyrere å drive og produsere i Norge.

Den økonomiske tryggheten som olje­inntektene har gitt Norge, har samtidig skapt en politisk kultur som under­vurderer hvor krevende det faktisk er å bygge nye verdier fra bunnen av. Å administrere et oljefond er ikke det samme som å bygge et selskap fra null, ta risiko og konkurrere inter­nasjonalt. Likevel er det ofte mennesker som aldri selv har bygget virksomheter eller skapt private arbeids­plasser som utformer politikken for dem som faktisk gjør det.

Verdens mest innovative økonomier belønner mennesker som reinvesterer, bygger og skaper. Norge gjør i stadig større grad det motsatte. Over tid kan dette svekke innovasjons­kulturen. Nye gründere vokser frem fordi mennesker ser andre lykkes.

Det mest absurde er at staten skattlegger arbeidende kapital – maskiner, bygninger, utstyr og verdier som brukes til å skape arbeids­plasser. I praksis straffes mennesker for å eie og utvikle norske bedrifter. Jo mer man investerer og bygger opp, desto mer skal du betale.

Stadig flere norske investorer og gründere har derfor flyttet til Sveits, hvor beskatningen av eierskap er lavere og mer forutsigbar. Da regjeringen økte formues­skatten i 2022, anslo man at skatte­økningen ville gi rundt 1,35 milliarder kroner i ekstra årlige inntekter. I etterkant har personer med anslagsvis 540 milliarder kroner i formue flyttet ut av landet. Flere analyser har estimert at dette kan ha redusert Norges årlige skatte­inntekter med rundt 5,5 milliarder kroner.

Sverige avskaffet formuesskatten i 2007, fordi den ble vurdert som skadelig for investeringer og kapital­tilgang. I dag har Sverige flere inter­nasjonale teknologi­selskaper og en sterkere gründer­kultur enn Norge. Selskaper som Spotify, Klarna og Skype vokste frem i et system hvor kapital i større grad kunne reinvesteres i selskapene.

Dette handler ikke om å gi fordeler til noen få. Det handler om hvem som skal eie Norge i fremtiden. Skal norske bedrifter eies av norske gründere og familie­bedrifter, eller skal vi fortsette en politikk som presser kapital, investeringer og eierskap ut av landet?

Vi i FpU mener at verdiskaping må belønnes, ikke straffes. Uten private bedrifter finnes det ingen arbeids­plasser å skatt­legge, ingen lønninger å fordele og ingen velferd å finansiere. Derfor er kampen mot formues­skatten ikke en kamp for de rike – det er en kamp for norsk eierskap, norske arbeids­plasser og vanlige folks økonomi.

Filippa Almnes er nestleder i Midt-Telemark FpU.