Storbritannia er i ferd med å bli ødelagt av den pågående befolkningsutskiftningen, av multikulturen som gjør britene til annenrangs borgere i sitt eget land, og av et autoritært sensurregime som hindrer dem i å protestere mot en utvikling de aldri samtykket til, men blir påtvunget av makteliten – det fastslår Reform UK-politikeren Matt Goodwin i boken «En nasjons selvmord», som nå kommer ut på Document Forlag.
Hvis ikke makteliten byttes ut og en politisk kursendring kommer svært raskt, vil de hvite britene om én generasjon havne i mindretall i sitt eget land, islam styrke sin makt radikalt, og Storbritannia ikke lenger være Storbritannia, advarer Goodwin i dette nådeløse oppgjøret med den politiske klassen som har styrt landet de siste tredve årene.
Det er liten tvil om at den kjente akademikeren og samfunnsdebattanten – nå også politikeren – har truffet en nerve blant sine landsmenn. «Suicide of a Nation» kom først ut den 20. mars, og i april klatret den til topps på bestselgerlisten til Sunday Times.
Goodwin, som er aktiv og poster mye interessant både på X og Substack, kunngjorde selv den forestående utgivelsen i en video der han kom med et budskap som også gis i boken:
Millioner av mennesker i dette landet sitter med en bestemt, tung, uuttalt og til tider overveldende følelse som de fleste prøver å undertrykke. De prøver å ignorere den. De prøver å bagatellisere den. Mange synes rett og slett at det er for demoraliserende å erkjenne den. Men samtidig er det en magefølelse dypt inne i oss som vi vet at vi ikke kan unngå, for den angår det mest dyrebare av alt – vårt hjem. Jeg tror den kan uttrykkes med disse ordene: Vi mister landet vårt.
Du går langs en gate du en gang kjente, men du kjenner den ikke lenger igjen. Du besøker stedet hvor du ble født, men føler deg som en fremmed. Du hører andre språk enn ditt eget. Du ser andre skikker og kulturer som er fremmede for deg.
Landet der du vokste opp – landet foreldrene og besteforeldrene dine en gang fortalte deg om – er ikke der lenger. Det ser bare ut til å finnes i gamle filmer, dokumentarer, falmede bøker og nostalgiske innlegg på sosiale medier.
Plutselig er landet du leter etter og lengter etter, landet du trodde du ville ha med deg hele tiden, ikke å se noen steder. Det er som om det forsvant foran øynene på deg, uten varsel. Du har ikke forlatt landet ditt, og likevel kan du ikke bli kvitt følelsen av at landet ditt har forlatt deg. Det er i bunn og grunn en følelse av å ha blitt berøvet noe: en dypt urovekkende følelse av at noe du elsker, blir tatt fra deg uten samtykke.
Storbritannia står nå ved et veiskille, sier Goodwin. Valget som landet må ta, vil avgjøre om det fortsetter som en særegen nasjonalstat forankret i et historisk flertall, eller om det forsvinner inn i noe ugjenkjennelig.
Han tar selv mål av seg til å unngå at Storbritannia går under. Som fremtredende politiker på laget til Nigel Farage kan han raskt komme til makten. Neste parlamentsvalg skal holdes innen tre år, og Reform UK har lenge tronet øverst på meningsmålingene. Vi kan snart få et britisk regjeringsparti der mange ikke tenker svært forskjellig fra Tommy Robinson.
«En nasjons selvmord» er den definitive fortellingen om hvordan Storbritannia avvikler seg selv. Goodwin påviser hvordan innvandringspolitikken ble liberalisert av Tony Blair fra 1997, for aldri igjen å bli strammet inn. Snarere tvert imot: Den aller største innvandringsbølgen kom under regjeringstiden til Boris Johnson, som representerer det såkalt konservative partiet.
Med jernharde data påviser forfatteren hvordan britene ikke bare utgjør en konstant synkende andel av befolkningen, men også hvordan de selv tvinges til å finansiere favoriseringen av menneskene som erstatter dem. Mange briter er også blitt drept, ranet eller voldtatt av personer med røtter annetsteds, mens de selv anklages for rasisme. De pakistanske muslimske voldtektsgjengene er et særlig klart vitnesbyrd.
Vickrum Digwas drap på Henry Nowak gir i disse dager en makaber påminnelse om dette. Livet hans kunne ha vært reddet hvis ikke den selvutslettende multikulturen som alltid mistenker innfødte briters rasisme, ikke hadde vært hardkodet oppe i hodene på britisk politi.
Samtidig feirer den offisielle multikulturen alle minoriteters identiteter, men aldri den svinnende majoritetens. Den er bare i veien, og den er pinlig, praktisk talt hatefull. Landets identitet er nå mangfoldet, hvilket betyr at landet bare er en beholder der alt fra hele verden kan tømmes oppi, og drit nå i dem som var der fra før. De får betale moroa før de kan gå hen og dø.
En krympende produktiv majoritet av innfødte arbeidstagere må betale for en voksende befolkning av velferdsavhengige, mange av dem etter kort tid i landet.
De dårlige ideene har sivet ned fra toppen, konstaterer Goodwin, det var ikke folk flest som fant på dette.
Dårlige ideer kan ødelegge en sivilisasjon fra innsiden, har Gad Saad sagt – og Goodwin krediterer ham for konseptet selvmordsempati, som han mener spiller en sentral rolle i Storbritannias tilbakegang og ofte kommer tilbake til (Document har sikret seg rettighetene til Saads bok «Suicidal Empathy», og regner med å utgi denne i midten av august).
Kjennere av Storbritannia sier at det står verre til der enn folk flest tror. Vi har liksom vanskelig for å forestille oss at denne en gang så sterke nasjonen, en sivilisasjonsbærer og et lenge dypt beundret land, kan stå for fall. Men historien er full av eksempler på at slikt har skjedd før.
Storbritannia kan tjene som en advarsel for Norge, som ikke ligger så veldig langt etter i løypa. Når ødeleggelsen av landet oppleves mer akutt på den andre siden av Nordsjøen, henger det sammen med den norske statens store finansielle rikdom, som kan glatte over mye mer enn britene kan gjøre.
Men vi kan likevel dra kjensel på det Goodwin beskriver:
For det britiske folket er resultatet ikke til å ta feil av: De blir behandlet som annenrangs borgere i sitt eget land. De forventes å akseptere sviktende offentlige tjenester, dårligere levestandard, stigende kostnader og økt usikkerhet, samtidig som denne fjerne klassen belærer dem om den angivelige moralske svikten deres.
Goodwin siterer den amerikanske økonomen Garett Jones, som i sin bok «The Culture Transplant: How Migrants Make the Economies They Move to a Lot Like the Ones They Left» (2022) fastslår at «når en nasjon importerer mennesker, importeres også de gjennomsnittlige kulturelle trekkene deres».
Dette kan vi merke i Norge også, hvor offisielle myndigheter sågar overtar inntrengernes kulturelle trekk, for eksempel ved å pynte til ramadan.
«En nasjons selvmord» er derfor også en bok om vårt eget land. Les den, og spør deg selv om du er interessert i å beholde landet ditt, og om dette er verdt en smule anstrengelse. Boken ventes fra trykkeriet hvert øyeblikk, og kan kjøpes allerede nå.
