Norsk politikk er blitt «trumpifisert», mener SV-leder Kirsti Bergstø.

Bergstø benyttet anledningen til å lange ut mot de foraktede rikingenes innblanding i valgkampen da hun talte til SVs landsstyremøte.

Tidligere nøyde landets rikeste seg med å dele ut donasjoner til partiene. Nå har de inntatt plassen «backstage» i valgkampen, mener Bergstø.

– Det er en slags amerikanisering, eller trumpifisering, av norsk politikk, sier Bergstø. (NTB)

Det er særlig debatten om formuesskatt som plager SV-lederen. Hun viser til omfanget og toneleiet i debatten.

– Det har blitt påstått det ene misvisende og overdrevne eksempelet etter det andre. Det ble pumpet ut i alle kjente og ukjente kriker og kroker av offentligheten, takket være pengesterke krefter, sier hun.

Akkurat når det gjelder toneleiet, kunne det kanskje vært en idé for Bergstø å ta en kikk i speilet. Det er ikke så mange partiledere som henger opp avisutklipp om rike folk på en hatvegg på partikontoret, en slags «skammens vegg».

Sissener om SV-lederens «skammens vegg»: – Skremmende hvor lite hun har skjønt

Man kan selvsagt mene hva man vil om formuesskatten. Men uansett hva man mener, er realiteten at de styrtrike er mobile og enkelt kan flytte dit de ønsker. Når man tjener hundrevis av millioner kroner i løpet av noen få år på å flytte eksempelvis til Sveits, skal man ha gode argumenter for å bli boende i Norge.

En stadig større andel av norsk næringsliv eies av utenlandske hedgefond. Disse gidder ikke å engasjere seg lokalt, noe som rammer idrettsforeninger, korps og andre aktiviteter som tidligere har fått god støtte fra disse foraktede rikingenes bedrifter.

Det offentlige Norge taper enorme summer i skatteinntekter. Asker kommune tapte godt over 100 millioner i årlige skatteinntekter kun fordi Kjell Inge Røkke flyttet til Sveits.

Dette forsterkes ved at man samtidig importerer store mengder kostbare migranter hvert år, og staten sløser bort utallige milliarder på vindturbiner, karbonfangst, skatte- og avgiftsfritak for elbiler og enormt kostbare statlige byggeprosjekter.

Vanlige arbeidsfolk, de som fortsatt jobber og betaler skatt, blir naturligvis skadelidende.

Bergstø er sosialist på sin hals. Så at hun er kritisk til det hun kaller en trumpifisering av norsk politikk, fremkaller spørsmålet: Hvordan skal man beskrive politikken til SV?

Skal man følge i hennes fotspor når det gjelder «omfanget og toneleiet i debatten», kunne man kanskje si at Bergstø og SV står for en jinpingifisering av norsk politikk? Eller kanskje en marxifisering?

Men konservative holder seg vel kanskje for gode for denne typen språkbruk.