Når Dagbladets Martine Aurdal beskriver Arfan Bhatti, tiltalt for medvirkning til terrorangrepet som knuste liv under Oslo Pride i 2022, som veltalende, behersket og kledd i en Hugo Boss-skjorte som kunne passet på en vestkantskole, er det ikke bare smakløst, det er en hån.

Bhatti, en livslang radikal islamist med en historie preget av terror, vold, hat og ekstremisme, får et glansbilde som ressurssterk og konservativ type. Enda verre er sammenligningen av hans hatefulle holdninger til homofile med KrFs politiske linje.

Hvor er ofrene i denne fortellingen? Hvor er smerten til dem som mistet sine kjære i terroren? Aurdals kommentar er et nytt lavpunkt i medienes tendens til å hvitvaske bildet av Norges farligste menn. Aurdal skriver:

Dette er høyt spill. Vel har Bhatti byttet ut sitt tidligere lange helskjegg og tradisjonelle pakistanske klær med kortklipt sideskill og blå skjorte, den blå skjorta fra Boss kunne passet rett inn på en vestkantskole.

Han er veltalende og behersket, gjennom sin frie forklaring i godt humør, pedagogisk og rolig. For dem som ikke har sett ham før, framstår Bhatti som en ressurssterk og konservativ type, han framstiller sine holdninger til homofile i retten som omtrent like radikale som KrFs nye linje.

En terrorist, ikke en karismatisk helt

Arfan Bhatti er ingen vanlig kriminell. Fra hans tid i gjengen Young Guns til hans rolle som leder i Profetens Ummah har han viet sitt liv til ekstremisme.

Han ble dømt i 2006 for å planlegge et angrep på Oslos synagoge, har rekruttert til IS og spredt hatpropaganda, som bildet av et brennende regnbueflagg på Facebook i juni 2022, ledsaget av tekster som krever dødsstraff for homofili.

I retten innrømmer han å ha kontaktet en person han trodde var en IS-leder for å overlevere Zaniar Matapours troskapsed til terrororganisasjonen, og han foreslo angrep på Jens Stoltenbergs familie og Norges ambassade i Islamabad. Likevel velger Aurdal å fokusere på hans kortklipte sideskill og gode humør.

Dette er ikke journalistikk, det er en farlig forvrengning som gjør en terrorist til en slags tragisk antihelt med sjarm. Aurdal skriver:

Forsvarets beste kort er Arfan Bhattis sjarm. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at han kan snakke seg ut av de fleste situasjoner.

Stjerneadvokat John Christian Elden har forsvart Bhatti gjennom 29 år og utallige rettssaker, han kaller klienten sin for «Norges mest frikjente mann». Men Bhatti skal slite med å snakke seg bort fra dette.

Ofrene glemmes i Bhattis glansbilde

25. juni 2022 ble Oslo rammet av et terrorangrep som tok to liv og skadet 23 mennesker. Kåre Hesvik (60) og Jon Erik Isachsen (54) ble drept. Familier ble knust, venner traumatisert, og liv ble ødelagt for alltid. Likevel vier Aurdal knapt spalteplass til ofrene.

I stedet får vi lese om Bhattis valg av klær og sjarmerende framtoning og hans gode humør. Hvor er empatien for dem som aldri får sine kjære tilbake? Hvor er raseriet over en mann som angivelig bidro til å planlegge denne grusomheten? Ved å løfte fram Bhattis karisma, bidrar Dagbladet til å usynliggjøre smerten hans handlinger har forårsaket.

KrF-sammenligningen: En skandale

Aurdals sammenligning av Bhattis holdninger til homofile med KrFs nye linje er intet mindre enn skandaløs. Vi trykker det igjen, fordi det er så ekstremt.

For dem som ikke har sett ham før, framstår Bhatti som en ressurssterk og konservativ type, han framstiller sine holdninger til homofile i retten som omtrent like radikale som KrFs nye linje.

Kristelig Folkeparti er et demokratisk parti som arbeider innenfor lovens rammer. Bhatti, derimot, er tiltalt for å støtte en terrorhandling rettet mot homofile, med bevis som viser hatefulle budskap og planer om ytterligere vold.

Å sidestille hans ekstremisme med KrFs konservative verdier, er en grov fornærmelse mot både ofrene, Kristelig Folkeparti og dem som engasjerer seg i legitim politisk debatt. Det normaliserer hat og sår splid i en tid der samfunnet trenger klarhet, ikke tåkelegging.

Medienes gjentatte feiltrinn

Dette er ikke første gang norske medier har skapt et glansbilde av ekstremister. Vi så det med mulla Krekar, som ble fremstilt som en slags eksentrisk predikant og bestefarfigur, til tross for hans rolle i internasjonal terrorisme.

Vi ser det i unnskyldningene for tilbakevendte IS-kvinner, ofte portrettert som uvitende ofre som bare laget mat og fødte barn. Bhatti, som kalles «Norges mest frifunne mann» av sin advokat John Christian Elden, nyter samme behandling enten han har på seg lusekofte eller Boss-skjorte.

Men frifinnelser endrer ikke hans historie: en mann som har brukt tiår på å spre hat og vold. Når PST og E-tjenesten allerede i 2022 visste om Bhattis kontakt med IS-terrorister, hvorfor får han da fortsatt spalteplass som en karismatisk figur? Mediene må ta ansvar for hvordan de fremstiller slike trusler.

Selv det faktum at stjerneadvokat John Christian Elden har forsvart Bhatti gjennom 29 år og utallige rettssaker, burde opprøre oss alle. Bhatti burde ha sittet bak lås og slå for resten av livet, så ville 25. juli sannsynligvis aldri ha skjedd.

I hele 29 år har skattebetalerne finansiert en personlig stjerneadvokat for monsteret, som deres såkalte ledere har skapt.

En oppfordring til anstendighet

Martine Aurdals kommentar er et symptom på et større problem: medienes hang til å humanisere farlige figurer på bekostning av ofrene. Vi er vitne til den samme galskapen blant venstresiden i USA.

Bhatti er ikke en mann som fortjener komplimenter for sin veltalenhet eller sin dress. Han er en tiltalt terrorist som må holdes ansvarlig for sine handlinger.

Document har lenge kritisert denne skjevheten i norsk presse, og Aurdals tekst i Dagbladet viser hvorfor denne kampen er nødvendig.

La oss hedre Kåre Hesvik, Jon Erik Isachsen og alle som ble rammet av terroren, ved å kreve en journalistikk som setter sannheten og ofrene først, ikke en terrorists smil og hans Boss-skjorte.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.