På hjemmebane i Norge er Trondheims katolske biskop Erik Varden en skikkelse som vekker uro i woke-klubben som kalles Den norske kirke. Blant intellektuelle katolikker i Italia har han stjerne­status.

Paviljong D3 på det store utstillings­området Fiera di Rimini i den italienske adriater­havs­byen har rundt tusen sitte­plasser, og nesten alle er opptatt idet Varden litt etter klokken 15 lørdag går opp på taler­stolen.

Det er den årlige kulturelle, religiøse og politiske mega­festivalen Meeting di Rimini som går av stabelen i disse dager. Arrangøren er som alltid den konservative katolske legmanns­bevegelsen Comunione e Liberazione (CL), den kanskje mest innflytelses­rike blant de karismatiske bevegelsene i romer­kirken, og definitivt den mest intellektuelt anlagte. Men arrangementet vekker interesse langt utenfor katolske rekker, og markerer på et vis starten på det nye samfunns­året i Italia etter sommer­ferien.

Den 51 år gamle nordmannen holder den prestisje­fylte fore­lesningen med samme tittel som selve arrangementet – «Nei luoghi deserti costruiremo con mattoni nuovi», en italiensk over­settelse av en strofe fra «The Rock» av T.S. Eliot (1888–1965): In the vacant places / We will build with new bricks.

Titlene er ikke sjelden kryptiske, så også denne gangen. Hva er det den briljante norske biskopen, hvis bøker er oversatt til italiensk og anbefalt av CL, har å si om temaet?

På nær perfekt italiensk tar Varden fatt på et foredrag av en snau times varighet. Underveis gir han en leksjon både i litteratur­historie, bibel­historie og teologi. Det er konsentrasjons­krevende, men for den som ikke mister tråden, skisserer han etter­hvert en løsning på rebusen: De forlatte stedene, ørkenene, er menneskenes hjerter, og steinene det skal bygges med, er kjærlighet.

Når Varden til slutt takker for oppmerksom­heten, kvitterer den fullsatte salen med rungende, langvarig applaus.

Men i Norge er han altså den litt uskikkelige fyren som får kjeft av Gyrid Gunnes – hun med menstruasjons­blodet i Bibelen som også flørter med Allah – fordi han går i rette med hvordan en historisk skikkelse som Olav den hellige fremstilles i dagens norske offentlighet, sågar også blant kirkefolket.

CL er noe Norge aldri har hatt, en kulturell motvekt til seksti­åtterne som ikke bare var på plass da herjingene begynte, men allerede var blitt grunnlagt mer enn ti år i forveien. Grunn­leggeren, presten Luigi Giussani (1922–2005), merket allerede som gymnas­lærer i Milano på 1950-tallet at de unge ikke hadde noen klar forståelse av hva det kristne livet dypest sett innebar. Italia fremstod stadig som svært katolsk, men for mange var det allerede blitt en innpakning uten all verdens innhold, og en staffasje som også tjente mindre åndelige, for ikke å si mindre aktverdige, formål.

Undertegnedes ervervede familie har bånd til CL, og selv om yours truly ikke er katolikk og betrakter beveglsen på avstand, er det vanskelig ikke å beundre dens skyhøye nivå, der troen og fornuften anses som to ben som begge trengs for å kunne gå ordentlig gjennom livet som et helt menneske.

Litt av defektene bevegelsen påviste i sine første år, har den nok selv kommet i skade for å pådra seg, men den befinner seg likevel lysår unna den sentimentale og intellektuelt svake woke-kristen­dommen man altfor ofte støter på i Nord-Europa, der klima, Palestina og LGBT forlengst har overtatt – og moralismen hagler mot den som ikke applauderer.

Det burde være en fjær i hatten for Norge at en av våre landsmenn gjør seg gjeldende i dette selskapet, og rent faktisk er blant katolikkenes mest verdsatte nålevende tenkere. Men det er nå engang vanskelig å bli profet i eget land.