Som mamma til en gutt på snart 18 år blir jeg urolig når jeg ser utviklingen. Tidligere pressesekretær for Volodymyr Zelenskyj, Yuliia Mendel (som hadde stillingen fra 2019 til 2021), delte nylig en meningsmåling fra den ukrainske sosiologigruppen Rating Group. Den viser at et stort flertall – til sammen 83 prosent av den ukrainske befolkningen – ser kompromiss gjennom forhandlinger som den realistiske veien ut av krigen, mens bare 9 prosent vil kjempe til alle territorier er vunnet tilbake.
Samtidig viser målingen at halvparten (50 %) mener at fred er viktigere enn en hvilken som helst seier, mens 41 % mener seier er viktigere enn en hvilken som helst fred, og 9 % svarte «vanskelig å si». Videre støtter 57 % at man avslutter fiendtlighetene og søker kompromiss gjennom forhandlinger, 13 % vil fortsette til linjene slik de var 23. februar 2022, og 21 % til Donbas og Krim er tilbake.
Mendel har selv snudd. Hun kaller den nåværende strategien selvmorderisk for Ukraina, hun mener Zelenskyj ikke søker reell fred, og at det spres et skjevt bilde av hvem som faktisk er igjen til å kjempe.
Hun publiserte nylig et leserinnlegg i The Spectator som har overskriften «Zelensky’s strategy is national suicide». Her argumenterer hun for at militær seier ikke er realistisk, og tar til orde for forhandlinger for å bevare den ukrainske nasjonen.
I mai 2026 ga hun et langt intervju til Tucker Carlson der hun gikk hardt ut mot Zelenskyj og argumenterte for at den nåværende kursen er skadelig for Ukraina. Dette intervjuet fikk stor oppmerksomhet og bidro til at hun senere ble sanksjonert av Zelenskyj.
Ukrainas forsvarsminister Mykhailo Fedorov sa i januar at ca. 2 millioner ukrainere er etterlyst for å unndra seg mobilisering, og ca. 200.000 soldater er registrert som absent without leave.
Fortsetter vi uten forhandlinger, risikerer vi at presset øker for at europeiske land skal bidra med mer enn bare våpen og penger – inkludert personell.
Russland har flere ganger uttrykt at land som støtter Ukraina militært, inkludert Norge, blir sett på som aktører i krigen. Fortsetter vi uten forhandlinger, risikerer vi at europeiske gutter blir sendt i krigen.
Det er helt uaktuelt for meg.
Synkende forsvarsvilje i Europa
Meningsmålinger i Europa viser den samme trenden: Synkende vilje til å krige for eget land. En fersk undersøkelse viser at bare fire av ti i vårt land ville kjempe for Norge ved en invasjon, blant Oslo-studenter er viljen enda lavere, og i Tyskland svarte kun 16 prosent at de ville gå i krig for landet sitt, mens ytterligere 22 prosent sa «sannsynligvis».
I en urolig tid er det vår plikt å være de voksne i rommet, ikke å late som om vi kan fortsette uendelig med mer våpen og mer penger, uten å se konsekvensene.
Folket og Stortinget går i hver sin retning
Nettavisen hadde nylig en måling hvor 10,2 prosent vil stanse krigsstøtten og 22,8 prosent vil redusere den. På Stortinget er det derimot tilnærmet full enighet om å fortsette med mer penger til en krig som ingen av partene kommer til å vinne militært. Flere og flere advarer om at Ukraina allerede har tapt den militære kampen om å gjenvinne alt territorium. Jeg er en av dem. Jo lengre krigen varer, jo dårligere blir fredsavtalen for Ukraina.
Når debatten blir en front
Jeg postet nylig at Russland ikke er min fiende. Reaksjonene delte seg. Noen svarte med «russerhore», «putinist» eller «landsforræder». Andre argumenterte med fakta. Som mekler og med mange års erfaring fra konflikter i det norske rettssystemet har jeg sett det samme mønsteret før. Tonen skjerpes, nyansene forsvinner, og til slutt står man igjen med fronter der folk ikke lenger prøver å forstå hverandre. Når det skjer, er mye allerede tapt.
Hvorfor Norgesdemokratene sa nei tidlig
Norgesdemokratene tok tidlig standpunkt mot våpenstøtte til Ukraina. Vi ser på det som en proxykrig, og vi var bekymret for å overføre store summer til et land med høy grad av korrupsjon. Forskjellen mellom oss og de andre partiene var at vi stilte et enkelt spørsmål allerede i 2022: Hva er konsekvensene av å satse ensidig på en militær løsning? Svaret var klart – katastrofe for Ukraina og for folket som bor der.
Norge først – folket, ikke eliten
Vi har slagordet «Norge først», med gode grunner. Grunnloven – folket – er vårt hjerte. Vi er ikke redd for å kalle oss populister eller nasjonalister, for ordet kommer fra populus, som betyr folket. Motsetningen er elitisme. Vi er ingen elite som vet bedre enn folk flest, men folkets tjenere. Idealet er at enhver borger i en hel nasjon skal tjene sitt land.
Idealisme og realisme må holdes i balanse
De fleste av oss bærer både en idealist og en realist. De må holdes i balanse. Idealisten i meg sier at Ukraina er et suverent land med rett til å velge sine allianser, inkludert NATO, og at Russlands angrep er uakseptabelt. Realisten sier at vi må skille mellom det vi kan endre og det vi må akseptere. Allerede i 2022 lå det en avtale på bordet, det har også vært andre løsninger i den senere tid. Det viser at muligheter finnes, men mulighetene for Ukraina blir dårligere for hver dag som går.
Både Kåre Willoch og Thorbjørn Jagland har erkjent at Russland så NATO-utvidelse som en reell sikkerhetstrussel. Jens Stoltenberg sa i 2023 at Russland i 2021 krevde stans i videre NATO-utvidelse for å unngå krig i Ukraina.
For å unngå en storkrig, må minst én av to ting være til stede: at Russland føler seg eksistensielt truet, eller at NATO utvides til Ukraina. Fjerner man den ene, reduseres faren for eskalering. Vesten kan bare påvirke den ene. Derfor er det for enkelt å si at bare Putin kan stanse krigen.
Handlingsrommet vårt
Norgesdemokratene sympatiserer ikke med Russland. Vi krever bare balanse mellom idealisme og realisme. Våpen er ikke veien til fred. Diplomati og forhandlinger er det.
En større krig kan unngås hvis vi nå handler ansvarlig der vi faktisk har handlingsrom, og det handlingsrommet ligger i å prioritere forhandlinger fremfor stadig mer våpenstøtte.
Anne Cecilie Kristensen er leder for Norgesdemokratene.
Til Document sier Kristensen at dette innlegget egentlig skulle offentliggjøres i Nettavisen, som etter en PFU-klage inngikk en avtale med Norgesdemokratene om å få trykket ett valgfritt innlegg:
«Vi sendte dette mandag 12. oktober, i kjølvannet av deres egen meningsmåling som viste at 33 prosent av nordmenn vil redusere eller stoppe overføringene til krigføringen i Ukraina.
Etter fire ukers dialog (ca. 17 e-poster frem og tilbake, og nye lenker for dokumentasjon) kom svaret fra nyhetsredaktør Charlotte Ø. Sundberg: Innlegget kunne ikke trykkes, og de ønsket å trekke seg fra avtalen. Fra innsendelse hadde vi fått forståelse for at de ville trykke det om vi gjorde endringer de ønsket og la ved mer dokumentasjon.
Bedøm selv om innholdet er av en slik graverende karakter at det ikke kan stå på trykk.
Mens utenriksminister Barth Eide i går understreket at «forhandlinger handler om at ingen parter skal vinne hundre prosent», velger altså en av landets største aviser å stenge døren for nettopp det argumentet, fra et parti som stilte spørsmålet allerede i 2022.
Nettavisen vil nå gå bort fra avtalen med oss og heller trykke en beklagelse. Vi har svart at vi ønsker å opprettholde avtalen og kommer til å be om gjenopptakelse av den gamle saken hos PFU om de vil trekke seg. I tillegg vil vi lage ny sak hos PFU på denne saken.
Vi kan ikke ha det slik at PFU legger opp til avtaleinngåelse for å unngå behandling, for at mediene deretter skal bryte avtalene med dem som de har krenket.»
