8. oktober sa Politiets sikkerhetstjeneste det rett ut: Iran er en statlig trusselaktør som opererer i Norge. Målet er ikke først og fremst norske interesser, målet er dissidenter og regimekritikere samt jødiske, amerikanske og israelske mål.
Som eksiliraner leser jeg PST-vurderingen og kjenner det på kroppen. Tjenesten beskriver det samme mønsteret jeg og mange andre har sett i Europa i årevis: kartlegging, press – og i verste fall forsøk på likvidering.
Foxtrot, med forbindelser til det iranske regimet, rekrutterer tenåringer i Norge
PSTs analytiker Celine kaller det «fremskutt forsvar». Regimet vil ramme fiendene sine hvor som helst. Hun frykter særlig angrep med hjemmelagde brannbomber eller håndgranater. Hensikten er ikke å drepe flest mulig, men å sende et signal: Vi kan ta dere der dere er.
Det er ikke spekulasjon. Det er Norges egen sikkerhetstjenestes vurdering.
PST mener nå at det er sannsynlig at Iran bruker proxyaktører i Norge. Unge og uerfarne folk kan rekrutteres til oppdrag uten å vite hvem de egentlig jobber for. Metoden er allerede brukt i Europa. Den senker terskelen og gjør det vanskeligere å spore hvem som står bak.
Se på Johannes Natland. 19 år, norsk. Rekruttert gjennom det svenske Foxtrot-nettverket, som har forbindelser til det iranske regimet. Han sa ja til et bestillingsdrap i Storbritannia for 25.000 euro. Han fikk penger og to pistoler. Han ble pågrepet på et hotell i England før han rakk å gjennomføre det, og er nå dømt til 20 års fengsel.
Natland er ikke et unntak. Foxtrot har rekruttert tenåringer i Norge, Sverige og Storbritannia til drap og angrep. Nettverket er sanksjonert av både Storbritannia og USA for vold mot jødiske og israelske mål på vegne av Iran. Metoden er den samme overalt: Unge lokkes via sosiale medier, får instruksjoner og penger. Bakmennene sitter trygt i utlandet.
Diplomatisk kontakt med et regime som henretter i stort omfang
Geir Espen Fossum fra PSTs avdeling for statlige trusselaktører sier det som gjelder oss eksiliranere direkte. Iranske myndigheter og sikkerhetstjenester kartlegger personer og organisasjoner de ser på som en trussel mot regimet. All aktivitet vi deltar i utenfor Iran, vil de ha oversikt over. Eksiliranere i Norge er etterretningsmål. I flere europeiske land har personer med tilknytning til regimet allerede forsøkt å likvidere kritikere.
Og de vil ha mer enn oss. Iran søker også sensitiv teknologi og informasjon om norske våpensystemer for å omgå sanksjoner. Dette er en stat som kartlegger dissidentene og samtidig går etter vår forsvarsteknologi.
Trusselbildet er ikke nytt. PST har i årevis plassert Iran på samme liste som Russland og Kina. Det nye er at tjenesten sier det så klart og offentlig og navngir analytikerne. Og at Norge pleier diplomatisk kontakt med regimet, samtidig som det henretter i stort omfang.
Støre tok opp Hormuzstredet, glemte henrettelsene og politiske fanger
23. september, mindre enn tre uker før PST gikk ut, møtte statsminister Jonas Gahr Støre president Masoud Pezeshkian i FN i New York. Ifølge regjeringens egen melding tok han opp Hormuzstredet. Han sa at konflikten må løses med diplomati. Han uttrykte «dyp bekymring» for menneskerettighetsbrudd i Iran.
Stans i henrettelsene står det ingen ting om. Løslatelse av politiske fanger står det heller ikke noe om.
«Dyp bekymring» er det man sier når man ikke har tenkt å kreve noe. Det koster ingenting, det betyr ingenting – og det vet de i Teheran.
Den iranske ambassade er en base
Samtidig holder Norge den iranske ambassade i Oslo åpen. For oss som har flyktet fra regimet, er den ikke en diplomatisk formalitet. Den er en base. Den gir regimet lovlig tilstedeværelse, visum og kontakter. Den gir dem en observasjonspost: hvem som snakker, hvem som organiserer, hvem som står i demonstrasjonstoget.
PST sier at regimet kartlegger opposisjonelle og kan bruke proxyer. Da er ikke en åpen ambassade nøytral. Den er en kanal.
Norge liker å si at vi snakker med alle. Det er en reell tradisjon, og den har sin verdi. Men den bygger på en forutsetning: at motparten ikke kartlegger og truer folk som bor her. Den forutsetningen er borte. Norges egen sikkerhetstjeneste har sagt det.
PST ber ikke om at Norge bryter all kontakt. De beskriver et trusselbilde. Det minste vi kan forvente, er at politikerne forholder seg til dét.
Regjeringen håndhilste etter massakrene, snakket om diplomati – og reiste hjem
Hva betyr det i praksis? At statsministeren, utenriksministeren og alle andre som møter regimets folk, sier én ting høyt og tydelig: Kartlegging og press mot eksiliranere i Norge er uakseptabelt, og det får konsekvenser. At stans i dødsstraff og løslatelse av politiske fanger legges på bordet som krav, ikke som en bisetning i et referat. At det finnes en plan for hva Norge gjør hvis en eksiliraner angripes på norsk jord. Og at det forklares åpent hvorfor ambassaden i Oslo fortsatt får lov til å operere som før.
Dette er ikke radikalt. Det er et minimum.
Regjeringen kunne ha krevd det etter massakrene på demonstranter i januar og de daglige henrettelsene. Den gjorde ikke det. Den håndhilste, snakket om diplomati – og reiste hjem.
Mange av oss er høylytte. Det er ikke tilfeldig. Stillhet er nøyaktig hva regimet vil ha.
PST har levert fakta. Regjeringen leverte et håndtrykk.
Eksiliranernes sikkerhet – vår sikkerhet – kommer etter håndtrykkene.
