Når makten lukker seg om seg selv, søker folk sammen med dem de kjenner og stoler på. Der ligger også motstanden.
Det er tirsdag formiddag og nydelig høstvær. Jeg har nettopp snakket med elgjegerne. Vi kom inn på noe jeg tror vil bli stadig viktigere: Kanskje vi skal slå oss sammen. Jeg vil kalle denne podden «Blod er tykkere enn vann». Det er en tittel vi kunne bruke om mye.
Jeg ser en klasse, en elite, som forsøker å tilrane seg makten. Den har de for så vidt allerede. De trykker lover og forordninger ned over hodene på oss. Men det finnes en sivil motstand. Et gryende opprør. Det er desentralisert, fordi makten sitter på alle kommandopostene.
Et lukket system
Jeg har fått høre noe jeg ikke kjente til: Politiet har egne telefonnumre som gis til journalister. Ifølge det jeg er blitt fortalt, tar de ikke telefonen dersom du ikke ringer et av disse numrene. Bare redaksjonsstyrte medier får tilgang. Da melder spørsmålet seg: Hva skjer med tilgangen hvis man ryker ut av Redaktørforeningen? Jeg frykter at også dén kan forsvinne. Det var jo en snedig måte å lage et lukket system på.
Et enda verre eksempel gjelder en kommune. Jeg behøver ikke si hvilken. En person ba om innsyn i en sak av personlig karakter. I brevet fra kommunen sto det, slik jeg leste det, at kommunen etter nye regler lager et resymé av innsendt korrespondanse og sletter originalen. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne.
Jeg husker at Arne Jensen i Redaktørforeningen var svært opptatt av å bekjempe en lov som skulle innskrenke innsyn i offentlig saksbehandling. Her er spørsmålet om man har gått enda lenger: Slettes original korrespondanse, mens en versjon skrevet av kommunen selv blir stående? Hvis dette stemmer, er det vanskelig å tenke seg et større brudd på habilitetsreglene. Kommunen sitter da igjen med sin egen fremstilling av det som er sendt inn. Jeg understreker forbeholdet: Dette må undersøkes. Saken er så alvorlig at vi må forfølge den videre. Men det sto svart på hvitt i brevet jeg så at kommunen lager resymeer og sletter originalene. Da skjønner du at vi lever i 1984-samfunnet.
De som leverer ekte vare
Svaret på slike erfaringer er at folk snakker med og stoler på dem de kjenner. Dem de gjenkjenner. Mennesker som har samme bakgrunn, som har gått den skolen de selv har gått på, i både bokstavelig og overført betydning. Det kan også være utlendinger. Dette står myndighetene hjelpeløse overfor. De blir ikke trodd lenger. De har satt seg selv i et stort dilemma, særlig når motsetningene i samfunnet vokser og folk har lært seg å avsløre løgn og forstillelse. Og så søker de da medier som leverer ekte vare.
Også dét innebærer risiko. Uten Filter står utenfor de redaksjonsstyrte mediene. De er ganske friske, og de har vært i trøbbel om noen bilder. Systemet har alltid en måte å hevne seg på.
Jeg tenker også på historien om Lillian (Gran, red.anm.). Eirik (Værnes, red.anm.) tok fortjenstfullt opp en sak fra Khrono om oppsigelsen hennes ved Universitetet i Innlandet. Da jeg så Khronos omtale, reagerte jeg på at de hadde skrevet om oppsigelsen uten å fortelle hvem den gjaldt.
For meg blir dette surrealistisk: Et medium skriver om det jeg oppfatter som et overgrep, men leseren får ikke vite hvem som er utsatt for det. Jeg mener motet svikter. Saken blir hengende i limbo og får ikke den oppmerksomheten den skulle hatt. Der kommer de frie mediene inn. De må fylle ut de blanke feltene og fortelle om en virkelighet de færreste nordmenn forestiller seg kan finnes i Norge.
Samtidig er ikke bildet entydig. Vi får fremdeles fyllestgjørende svar når vi spør ledelsen i Redaktørforeningen. Vi er fortsatt medlem, og Norge er et veldig lite samfunn. Jeg tror ikke Norge er like lett å sentralstyre som større land i Europa, med en annen embetskultur. Det skal vi være glad for.
Slitestyrken finnes fortsatt
Vi hadde nylig besøk av en danske og satt og så på «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Det er en fantastisk serie. Den viser nordmenn, og også utlendinger, som bosetter seg på steder hvor de fleste av oss knapt ville tenke på å bo. Der finnes en slitestyrke som var mer utbredt i gamle dager, og som nå er kommet igjen hos enkelte. Den styrken og viljen kan også være en higen etter sannhet. Dette tror jeg eliten frykter. Folk som har beseiret naturkreftene, trenger jo egentlig ikke frykte noe; de kan håndtere det meste.
Å etablere seg et stykke fra folkeskikken, forutsetter gjerne at man er villig til å gå ned i materiell levestandard eller til å slå seg sammen med likesinnede. Det var dette jeg snakket med elgjegerne om. Jeg tror nordmenn kommer til å søke naboskap og lokal nærhet. De søker en gjensidig visshet om at de i nødsfall er i stand til å beskytte hverandre og livnære hverandre.
Eliten bygger høye murer rundt seg selv. Men dermed tørker også kildene til kunnskap og innsikt inn, så de mister mye av kontrollen med det som foregår utenfor murene. Dét er et særtrekk vi kjenner fra totalitære samfunn. Se på det jeg kaller vindmøllegalskapen, som Kent skriver om. Du kan like gjerne tømme oljefond-milliarder i et svart hull. Hvor lenge vil folk finne seg i det, når de samtidig får høre at beretninger om vanlige folks trange økonomi bare er anekdoter?
Jeg legger merke til at NRK stadig oftere bruker MDG som frontfigur. Mitt inntrykk er at de sistnevnte har opparbeidet seg den samme freidigheten og arrogansen som preget ml-erne i sin tid, før de tok kvelden.
Hvem får en plattform?
I morgen er det 7. oktober. I podden tar jeg opp den varslede markeringen foran Oslo S. Jeg reagerer sterkt på at denne datoen brukes til en slik demonstrasjon. Jeg mener venstresiden glir over i antisemittisme, og at denne utviklingen får altfor lite oppmerksomhet. Samtidig snakkes det stadig om høyreekstremismen i Europa. Høyreekstremister finnes selvfølgelig. Men etter mitt syn undervurderes venstreekstremismen grovt. Folk ser hvem som slipper til uten å bli stemplet og bli påført munnkurv. De får tvert imot en plattform.
«Prøv å stille deg opp med israelske flagg 7. oktober. Så skal du se hvordan det går.»
Det er mørke tider. Før ble parallellene til 1930-årene trukket frem. Den gangen var det overdrivelser. Nå, når jeg mener utviklingen virkelig begynner å minne om Weimarrepublikken, tør de ikke ta ordet i sin munn. Men folk ser hva som skjer. Da er det viktig å ha noen å stole på.
Enten de er firbente eller tobente.
Guds fred!
Dette er en tilrettelagt tekst fra en transkripsjon av skogpod datert 06.10.26, og som sådan er den typisk for stilen og tankemønsteret.
