I dag skal jeg snakke med Dagsnytt 18 om Norsk Redaktørforenings behandling av medlemskapet mitt. For meg handler saken om noe langt større enn ett medlemskap.
I går sa en mann jeg møtte i kirken: «I morgen er det dagen.» Han er selv medlem av Norsk Redaktørforening. Jeg svarte at det kanskje er slik, men jeg kjenner det ikke helt på den måten.
Mediene virker mer opprørte over denne saken enn jeg er. Det skyldes kanskje at jeg ikke ser meg selv som hovedpersonen. Det som står på spill, er om norske medier er villig til å se sine egne politiske premisser og ta andre perspektiver på alvor.
Redaktørforeningen anklager Document for aktivisme. Jeg mener anklagen bør få redaktørene til å stille det samme spørsmålet til seg selv. Hva skjer når en redaksjon deler så mange selvfølgeligheter med sine omgivelser at den slutter å undersøke dem?
Da jeg forsøkte å forklare dette i en samtale med Dagsnytt 18, opplevde jeg hvor vanskelig det er å nå frem. Vi kjenner godt argumentene som brukes mot oss. Det jeg savner, er viljen til å forstå våre argumenter på våre egne premisser.
USA-dekningen er et eksempel. For mange norske lesere og seere fremstår fremstillingen av Trump og hans velgere som samstemt. For dem som følger amerikansk politikk fra et annet ståsted, er det et stort gap mellom den fremstillingen og det de selv ser. Når norske medier overser dette gapet, blir det vanskeligere å føre en samtale på tvers av uenigheten.
Jeg savner også institusjonell hukommelse. Ta historien om Hunter Bidens laptop. Hva skrev norske medier da saken kom i oktober 2020? Hva undersøkte de senere? Slike spørsmål bør redaksjonene kunne svare på. En presse som vil kreve ansvarlighet av andre, må også kunne gå tilbake til sin egen dekning og vurdere den kritisk.
Det er i dette lyset jeg ser saken i Redaktørforeningen. Vi skal svare for vår journalistikk og våre publiseringer. Det samme ansvaret gjelder dem som anklager oss. En uenighet om politiske perspektiver kan ikke avgjøres ved at den ene siden alene får definere hva som er journalistikk og hva som er aktivisme.
Jeg har opplevd tidligere kulturkamper. På 1970-tallet var venstresiden dyktig til å sette premissene for debatten. Over tid fikk disse premissene innflytelse i etablerte medier. Dagens strid har en annen form, men spørsmålet om hvem som får bestemme rammene for ordskiftet, er kjent.
Derfor er jeg glad for at det også finnes redaktører som advarer mot å ekskludere Document. De trenger ikke være enige med oss for å se verdien av at redaktører med ulike syn fortsatt kan møtes i samme forening. Norsk presse trenger rom for den uenigheten.
Jeg går i skogen for å tenke høyt sammen med dere. I dag handler tankene naturlig nok om det som skjer i Redaktørforeningen. Vi skal argumentere for vår sak. Den støtten vi har fått fra lesere, småbedrifter og entreprenører, forteller meg at mange har ventet på at disse spørsmålene skal bli stilt åpent.
For meg er dette bare begynnelsen. Spørsmålet er hvem som får definere sannheten, og om norske medier tåler at andre utfordrer deres svar.
Dette er en tilrettelagt tekst fra en transkripsjon av skogpod datert 28.09.26, og som sådan er den typisk for stilen og tankemønsteret.

