Vi nærmer oss den tiden. Dekkhotellet har allerede sendt meg hyggelige meldinger om at jeg kan komme først i vinterdekkøen hvis jeg booker omlegging nå. Veldig snilt, men jeg har altså piggdekk, og de har man ikke lov til å kjøre rundt med før 1. november. Oktober er en skummel måned for piggfolket, særlig for oss som ikke orker å skifte hjul selv. Plutselig er sneen der, og vi sitter i fellen. På sommerdekk.
Vi kommer oss ikke til dekkhotellet da, og om vi hadde klarte det, tror du virkelig de hyggelige folkene som tilbød førsteplass i dekkøen er like greie nå? Å nei, du, nå er det tre ukers ventetid – og vel egentlig forbudt å kjøre på sommerdekk. En klassisk tap-tap-sitasjon som innebærer at bilen i verste fall må stå utenfor huset i hele vinter på lakkskoene sine, mens jeg kjører buss-for-T-bane og forbanner vinteren og menneskeheten.
Men dette skulle slett ikke handle om bildekk. Det skulle handle om den fordømte årstiden som ikke har noe annet å by på enn julaften. Resten av vinteren handler bare om å fryse, å skli på hålke, begrenset dagslys og sne. Masser av sne. Særlig på oppkjørselen, fra veien der nede, og helt opp til huset. Den bakken er normalt nesten helt flat, men med én gang sneen faller og blåisen klamrer seg fordekt til underlaget, tilter bakken og går fra 5 til 30 grader. Rene unnarennet.
Da skjønner man at pigger er det eneste svaret. Pigger og selvfølgelig sneskuffe. Man må måke. Og da vender erindringene om vinteren fra helvete tilbake. Det er ikke mange år siden, og det kan garantert skje igjen. Kanskje starter det allerede om et par uker, slik det gjorde da.
Som sagt: Oktober er en skummel måned.
Det var altså den vinteren man måtte måke. Ikke bare en gang iblant, men hele tiden. Det føltes i hvert fall sånn. Ouverturen var oktoberdager som målte –20. Jeg bor i et trehus fra 1950 med tidsriktig (anno 1950) isolering og tolagsvinduer med tilløp til indre dugging og en verandaskyvedør som sørger for at det alltid er februar i stuen. Og nåde meg hvis jeg er så lettsindig å åpne den etter tungt snefall. Da velter nysneen inn over skyvedørsporet og blir til diamanthard isgrus som klamrer seg til metallet som sinte knorter, slik at døren ikke lenger kan skyves helt igjen. Dermed åpnet for «polarstuen på Røa» inntil hårføneren til min kone endelig får has på skruisen. På det tidspunktet er jeg oppsatt med rim i skjegget og har sterke likhetstrekk med Fridtjof Nansen.
Kulden kom altså tidlig det året. Men selve snehelvete brøt ikke løs før jeg kom hjem fra juleferien i Thailand. Til da hadde vinteren oppført seg ganske pent – i betydningen: Lite sne, men stålkaldt. Naboen hadde altså sluppet billig unna. Ja, for måking handler om naboer, det er noe alle vet.
Ikke før var jeg kommet i hus, så falt himmelen ned. Og den var hvit, hvit, hvit i lag på lag, så langt øyet kunne se. Mange, særlig uvitende barn, hilser dette synet med jubel. De aner selvfølgelig ikke hva det vil si å bo i et hus hvis 35 meter oppkjørsel får samme stigningsvinkel som unnarennet i Kollen så snart sneen får lagt seg. Som beskrevet ovenfor, forvandlingen fra svak til stupbratt skråning foregår helt plutselig. Ren magi. Samtidig forsvinner naboen som ved et trylleslag. Og der står jeg.
Måkemannen, klar for innsats. Observante har helt rett, han gleder seg ikke. (Foto: Snemåkingens venner)
Aller nederst, der utkjørselen treffer veien, ligger en festningsvoll av hardpakket gatesne, som gjør eiendommen vår like uinntakelig som Fredriksten festning var på Karl XIIs tid. Denne gatesneen blir jevnlig plassert i slike utkjørsler av brøytemannskapene og plogen deres. Antagelig deres eneste glede i livet. Uansett hvordan man velger å takle det siste døgnets snefall, må denne vollen vekk, ellers får man ikke ut bilen.
Jeg begynner altså der. Det er det tyngste arbeidet, like greit å få det vekk mens ryggen og armene ennå virker. Da kan det skje at man får øye på naboen, som har valgt å parkere nede på veien. Han står og børster sne av bilen sin og har slett ikke tid til øyekontakt. At han står der nede, skyldes selvfølgelig at alternativet, hans faste plass foran huset, ville forutsatt egenaktivitet av den harde sorten, nemlig måking. Enkelte naboer er sterke motstandere av måking. Det er neppe av religiøse eller politiske grunner.
Slike naboer har ikke noe imot å ta tilbake den faste plassen sin så snart du har måkt hele oppkjørselen. Da durer de opp med skikkelig fornøyd ansikt, og har kanskje en munter kommentar på lager også, hvis de skulle være så uheldige å ta deg igjen i trappen mens du er på vei opp, svett og utmattet. Ute er det begynt å sne igjen.
Mange tror kanskje at det er naboens tur neste dag? Det er det ikke. Hans tid er knapp, og han er grytidlig av sted før du så mye som får sukk for deg. Han klarer til og med å forsere festningsvollen til ryddemannskapene uten å legge igjen eksosanlegget. Og der står jeg. Igjen.
Da vi deler oppkjørselen, er det umulig å gjøre ankomsten vanskelig for naboen uten at jeg gjør det like vanskelig for meg selv. Det vet naboer. Ergo kan jeg ikke vente ham ut. Jeg kan selvfølgelig parkere nede i veien, jeg også, men sånn som sneen lavet ned den vinteren, ble veien smalere og smalere, og til slutt var det ikke plass til å stå der i det hele tatt. Jeg måtte måke. En stund senere kom naboen. Naboer kommer alltid en stund senere.
Riktignok hender det en sjelden gang at naboer timer litt feil, og dukker opp mens du fortsatt er i gang med spade og sneskuffe, da durer han forbi deg, – han må jo ha god fart for å forsere området du ikke er ferdig med – og så kommer han ut, litt tung i steget for å signalisere sliten arbeidskar etter lang dag på jobben, og så sukker han og lover å komme og hjelpe deg, «jeg må bare ha i meg noe mat først». Han la sikkert merke til at det gjenstod så lite at litt-mat-først-utspillet var ensbetydende med fribrev.
I helgen er naboen gjerne opptatt av at det nettopp er helg. Og da står man sent opp, må ha seg litt mat både først og sist, få med seg et skirenn eller to på TV, en liten lur, og av og til kaste et fort blikk ut fra bak gardinene for å sjekke om måkenaboen snart er i gang. Man ser aldri naboen på søndager før etter at oppkjørselen er ferdigmåkt.
Er det noen moral i historien? Nei. Ingen. Enten flytter man, eller så tilbringer man vinteren i Thailand. I så fall vil jeg ha et videokamera med nettforbindelse montert over oppkjørselen. Så skal jeg ha meg litt mat.
Og ja, jeg hater norsk vinter.
Ingenting gleder måkemannen mer enn synet av bilene til de usynlige naboene. (Foto: Yan Friis)
