Jeg er på reise i Cape Town med kjæresten, og sender mine postkort til Documents lesere. Jeg har kommet for å tilbringe tid med min sønn. Moren hans har tatt ham med hit, og dette reisebrevet vil i hovedsak omhandle mitt møte med min sønn, men også beskrivelser av Cape Town, den politiske situasjonen i landet i en historisk kontekst, og naturen i området.
Etter tre kvarters reise fra flyplassen kommer vi frem til havnebyen Hout Bay. Hout betyr tre, eller tømmer, på nederlandsk. Byen ligger i Western Cape og er kjent for sin fiske- og treindustri.
Vi sjekker inn i et leilighetskompleks ved stranden.
Foto: Privat
Jeg er i Sør-Afrika for å møte min sønn. Han er seks år gammel. Moren hans har tatt ham med fra Norge, mot min vilje. Men med den norske stats velsignelse.
I Norge har menn færre rettigheter enn kvinner i saker som gjelder familie og barn. Barnelovens § 6–1 gir kvinnen rett til å søke om å ha foreldreansvaret alene dersom foreldrene ikke bor sammen på fødselstidspunktet.
Det er det samme om man hadde en one night stand eller var kjærester da man fikk barn; kvinnen kan velge å beholde barnet for seg selv dersom bostedsadressen ikke deles. Ingen undersøkelse kreves, kun en søknad til Skatteetaten, så vil hun automatisk få ønsket oppfylt. Deretter kan hun kreve barnebidrag fra faren og bruke sitt eget barn som pressmiddel for å få det som hun vil.
Kravet om penger er ikke verst – det blir som salt i et større sår. Å bli holdt vekk fra sitt eget barn, kan gå på psyken løs. Man må prøve å unngå å bli nedbrutt av tankene som oppstår når man er borte fra barnet sitt over lengre tid.
Man ønsker å være til stede, beskytte, følge med, dele hverdagens gleder og utfordringer. I stedet må man ha barnet i tankene og håpe at det går bra. Ta små steg som legger til rette for en gjenforening en gang i fremtiden.
Når forskning viser hvor viktig fedre er for barns utvikling og psykiske helse, er det utrolig at staten kan legge til rette for at barna ikke får se dem.
Møtet
Moren hans kommer med ham i bil. Hun bor tre kvarter unna Hout Bay. Hun har ikke lyst til at jeg skal komme og hente ham, og hun vil ikke fortelle meg sin egen adresse. Kanskje hun er redd for at jeg skal komme og ta ham med tilbake til Norge. Han blir i ekstase når han ser meg; banker på ruta, vinker og smiler. Når moren hans åpner døren, hopper han ut og klemmer meg. Jeg får en sekk og en pose med klær.
Alt jeg har savnet: smilet hans, de mørke krøllene, den tynne kroppen som vokser så mye mellom hver gang jeg får møte ham.
Sønnen min og jeg går sammen opp til leiligheten mens vi prater. Inne får han etter hvert en gave jeg har kjøpt. Et mini-keyboard. Han vet at jeg spiller gitar, og han har sagt at han ønsker seg et piano.
Lek og grensesetting
Han husker meg. Jeg ringer hver uke på WhatsApp, og vi kan prate i opp mot 40 minutter på telefonen, leke og tulle sammen. Det er klart at han har gledet seg til å gjøre det på ordentlig. Og det blir en ganske røff lek: Han vil slå meg i magen, for så å bli straffet ved å kastes opp i sofaen i leiligheten. Så stikker han av og løper flere runder rundt stuebordet. Han skriker av glede når jeg fanger ham.
Det er sjelden et ledig øyeblikk de neste dagene. Vi må ta igjen tapt tid. Dansing, pianospill, lekeslåssing, hopping i sofaen eller senga, turer i butikkene i området, turer på stranda, kafébesøk. Men etter hvert skjønner jeg at sønnen min trenger å se at pappa kan gjøre noe annet enn å være sammen med ham hele tiden. Han er «clingy» og vil ha meg i nærheten. Jeg prøver å være litt på avstand også. Kjæresten min tar over en stund, så jeg kan gå ut og skrive i en times tid.
Fra ikke å klare å holde konsentrasjonen om én ting i mer enn et par minutter av gangen de første dagene, finner han en kanal for sitt intense energinivå gjennom tegning og Lego-bygging. Han bruker timevis på å bygge.
Noen ting bekymrer meg, eksempelvis språket hans, som er fullt av skjellsord. Utagering når han ikke får det som han vil. Vansker med å ta et nei for et nei. Det er mye gråt hvis mat og drikke ikke er som han krever.
Jeg må sette grenser, tydelige grenser, og etter hvert retter han seg etter dette. Da blir stemningen bedre for oss begge. Etter hvert oppfører han seg bra når vi går ut og spiser, blir sittende ved bordet, spør hvis han vil ha noe, og godtar et nei.
Vi drar med en turistbuss til en park med fugler og aper, til botanisk hage og på safari.
Før safarien får vi servert en buffet. Vi sitter inne. Når en bavian hopper ned fra et tak utenfor og stjeler mat fra uteserveringen, må kokken løpe ut og jage den vekk. Sønnen min forteller meg at kokken heller burde prøve å bli venn med bavianen. Da vil bavianen gi fra seg maten frivillig, tror han.
Moren hans kommer for å hente ham. Avtalen vår er at han skulle gå én dag på skolen mens jeg er på besøk, for så å komme tilbake til meg. Men idet hun har satt ham i bilen og er i ferd med å sette seg inn, sier jeg: – See you tomorrow.
Hun svarer: – We’ll see about that.
Jeg steiler. Hva mener hun? Nei, det er for langt å kjøre. Hun har altså ikke tenkt å komme tilbake med ham.
Jeg kan ikke godta at sønnen min ikke kommer tilbake når jeg har reist til den andre siden av kloden for å se ham. Jeg åpner døra til bilen og tar opp diskusjonen. Med hjelp fra kjæresten hennes, som sitter i passasjersetet, får jeg sønnen min med meg og får være sammen med ham noen dager til før vi må dra hjem. Han forstår i hvert fall at jeg vil være sammen med ham.
Ressurser og rikdom
Arven etter apartheid er tydelig, også i leilighetskomplekset hvor vi holder til: Det er hvite mennesker som bor der og driver det. De svarte jobber i resepsjonen og med vasking av leilighetene. Jeg ser det også i restaurantene: De hvite administrerer, de svarte jobber bak disken. Landet er ikke frigjort fra grensene mellom folkeslagene.
Opprinnelig bodde urfolkene khoi-khoi og san her i Hout Bay. Europeerne kom til Sør-Afrika på 1400-tallet. Portugisiske sjøfarere var først ute, men reiste fort videre til Asia, uten å etablere seg. På 1600-tallet hadde nederlenderne behov for et stopp på vei til India. De satte opp trafikkstasjoner hvor de kunne hvile, fylle opp matforsyningene og reparere båtene sine.
Sør-Afrika er et vakkert land, med mange ressurser. Blant annet gull og platina. Landet har helt siden landets moderne historie startet i 1652 hatt maktkamper mellom folkeslag. Nederlenderne og engelskmennene er dem som har satt sitt største preg på landet. Men det har også vært innvandring fra Portugal, Frankrike og Norge.
Sør-Afrika er kjent for sin vinproduksjon. Nederlenderne er tradisjonelt sett ikke veldig gode på dét. Franskmenn fikk derfor en bit med land, mot at de skulle lære dem vindyrking.
Under apartheid var befolkningen delt inn i svarte, hvite, fargede og indere. På 1960-tallet ble ikke-hvite mennesker tvangsflyttet fra sentrum av Cape Town til Cape Flats. I dag er det i townships at kriminaliteten blomstrer.
Selv lang tid etter at Nelson Mandela og African National Congress (ANC) avskaffet systemet offisielt i 1994, lever bevisstheten om denne inndelingen videre i sør-afrikanernes sinn.
ANC har hatt makten siden apartheids fall. Men populariteten synker. De har en likhet med de fleste norske politiske partier: De lover mye rett før valget, men følger det ikke opp. Democratic Alliance (DA), derimot, har bygget hus for fattige og økt politistyrken. Det «hvite» partiet – tradisjonelt har de vært et parti for hvite, og omtales fortsatt som det – er opptatt av å vise at de mener alvor, og at de ikke vil gjeninnføre apartheid. De har latt mange unge mennesker fra townships bli politi, for å gi dem et alternativ til kriminalitet.
I november i år er det valg, og stemningen i landet har skiftet rundt partiet som fikk avsluttet apartheid. På deres rallyer er det nå tynt med oppmøtte. Representantene fra ANC blir åpenlyst beskyldt for korrupsjon og løgn. President Cyril Ramaphosa sitter ikke trygt.
Vakter i gul vest
Utenfor en restaurant står en svart kvinne i gul vest. Hun trasker rundt og snakker med forbipasserende. Jeg tar henne for å være en slags parkeringsvakt. Men idet hun begynner å snakke om at hun har tannverk og ikke har råd til behandling, aner vi at hun er ute etter noe. Når vi går fra restauranten, følger hun etter oss, samtidig som hun fortsetter å fortelle om hvor forferdelig hun har det. Hun vil ha penger.
Det gjentar seg. Flere av dem som er kledd i gul vest, spør om penger rundt omkring.
Jeg får senere vite at tidligere kriminelle kan jobbe frivillig som vakter og motta donasjoner fra vanlige borgere. Dette er et av partiet DAs initiativer.
Og jeg opplever tilnærmingen flere steder. Når jeg er med sønnen min på en lekeplass, kommer det svarte barn bort til meg og spør om jeg kan gi dem noe. – Sir, do you have two rands?
Frykten avtar
Frykten for omgivelsene gir etter hvert slipp når jeg blir mer kjent med stedet. Vi vet at vi ikke skal bevege oss ute alene når det er mørkt, og enkelte steder får man ubehagelige blikk. Noen ganger virker det som det er hat i øynene på dem som ser på oss. Men i det store og hele er jeg overrasket over velkomsten.
Vi reiser langs kysten, og det er vakre områder, vennlige mennesker.
Jeg har knapt vært et sted i byen uten et tre i sikte. Det er trær og planter overalt. Seige, snirklete stammer som vrenger seg oppover. Overalt rundt oss er det fjell. Det er vakkert når tåken ligger over dem og jeg kun kan se silhuetten av dem, med solen bak. Husene ligger oppetter fjellveggene og samler seg i bunnen.
Her i Cape Town er det nå norsk høstvær. Jeg må ha på meg ullgenser. Det blåser ofte. Det regner annenhver dag. Mens jeg sitter i leiligheten og skriver, etter å ha lagt sønnen min, hører jeg vinden rive i trærne utenfor og i møblene på terrassen. Det rister i hele huset.
Fra stranda hører jeg bølgene som blåser inn fra havet, hvor sjøreisende har kommet med sine drømmer om gull og rikdom i århundrer. Bølgene slår inn og forsvinner i sanden.
Jeg har i hvert fall funnet min skatt.
