Stormløpet mot Document minner om karikaturstriden. Den gang bøyde Jonas Gahr Støre kne for islam, mens danskene holdt ut noen år til.
Vi er i ferd med å skru tiden tilbake, til før Opplysningstiden. I dag er det Trump som er en gigantisk karikatur som norske medier har bygget opp i løpet av ti år. De hater ham intenst, og samtidig er det som om alle hatytringer er offergaver til en ond gud.
Hvis man avskjærer seg selv fra rasjonell avveining, fra innhenting av stoff fra ulike kilder, vil virkelighetsbildet over tid miste sin relevans. For norske medier eksisterer det ingen amerikanske medier til høyre for New York Times, Washington Post og CNN, til tross for at disse har gått langt til venstre.
Når jeg velger å la denne artikkelen ledsages av et bilde fra India, er det fordi det illustrerer fantasien og lekenheten i hinduenes kultur, i kontrast til den svarte skikkelsen Pesta i bilder av Theodor Kittelsen.
Ytringsfriheten og pressefriheten er det som skal forsvare oss. Nå er det pressen selv som synes det er deres oppgave å renske opp i rekkene.
Morgenbladet bringer i dag en artikkel som går inn for at Document kastes ut av Norsk Redaktørforening. Journalist Ingeborg Misje Bergem har latt seg inspirere av Filter Nyheters oppslag om Skogpodden og tar den for god fisk. Ikke ett kritisk spørsmål. Hvordan har en redaksjon kapasitet til å gjennomgå hundrevis av timer med lydopptak og samle tema og klassifisere dem?
Svaret er at dét har selvsagt ingen redaksjon tid til, men man har AI, og vips, så er alt mulig. Bergem nevner ikke en gang det problematiske ved at AI nå tas i bruk for å ramme politiske motstandere. Hun henvender seg til Redaktørforeningen. Burde hun ikke heller problematisert hvilke problemer en kontrolllerende autoritet vil løpe inn i hvis de mottar klager basert på massebehandling gjennom AI? Alle forstår at det reiser en rekke problemstillinger. Men ikke hvis man er woke.
Da er fenomenet og ordet sammenfallende. Man trenger ikke grave. Betydning er selvinnlysende.
Slik er tilstanden i alle norske medier som har en rem av woke-huden.
Etter 22. juli kunne kommentatorer som Øyvind Strømmen og Lars Gule gasse seg med ord som «det bekmørke og paranoide i Rustads og Documents verdensanskuelse». Nå kommer de tilbake med full kraft.
Misje Bergem tviler ikke et øyeblikk på at Filter Nyheters presentasjon er riktig. Hun kan ikke forestille seg at ordene betyr noe helt annet for de minst 4000 som daglig lytter til skogpodden.
At en annen verden er mulig. 77 millioner amerikanere som stemte Trump, eksisterer ikke, sammenlignet med godheten til noen hundretusener av nordmenn som er overbevist om at de har rett i det meste, og særlig vedrørende hva som skjer i USA, i amerikanernes eget land. Nordmenn vet best!
Det hjelper selvsagt at det ligger 35 millioner i potten fra staten til Morgenbladet, og 45 millioner til Klassekampen.
Rensingen av norsk presse opphøyer dette til et korstog som ikke krever noen dokumentasjon.
Misje Bergem bruker samme argumentasjon som dukket opp i VGs podkast: Kan andre medier være bekjent av å ha Document som medlem?
Norske medier har kjøpt konspi-snakket til Demokratene i USA med hud og hår. Først frakjenner man det enhver relevans, før man snur seg rundt og sier at man blir fornærmet, at det vitner om manglende respekt å høre slike påstander.
Bidrar opptoget av konspirasjonsteorier som publiseres i Documents flater – blant dem om norske, redaktørstyrte medier – til å «skape respekt for medienes selvjustis og integritet»?
Dette at andres meninger er en fornærmelse og krenkelse, minner sterkt om hvordan muslimer reagerte på karikaturtegningene i 2005–06. De ble personlig krenket over at noen kunne mene noe om deres tro og handlemåte.
Empiri ble dermed opphevet. Det hjalp ikke med historisk kunnskap om islams behandling av annerledestroende, kjettere og dissidenter. Støre kjøpte den gang muslimenes krenkelse, og det bør ikke forbause at han er statsminister når mediene nå vil drive selvrensing. De er Støres barn.
Støres verden kan ikke leve med å ha et medium som Document gående midt iblant dem.
Norske medier har systematisk skapt et fiendebilde av Trump og stilt seg på hans fienders side. Ingenting av det som taler til hans fordel, kommer frem i norske medier. Det er én-kilde-journalistikk. Likevel har disse mediene, som Morgenbladet, den frekkhet å si at vi ikke har lagt frem noen dokumentasjon.
Det vi skriver, er «systematisk – og uten noen dokumentasjon».
Medier som ikke bruker tid på amerikanske medier, men hører på Tove Bjørgaas og Eirik Løkke, vet bedre hva som foregår?
Overbevist om sin egen fortreffelighet kan man si:
Dette er ikke et spørsmål om politiske meninger i seg selv, men om hvilke arbeidsmetoder, hvilken redelighet og hvilke virkemidler en kan forvente av redaktørstyrte medier.
Redelighet? Hvis man selv definerer «bevisene», blir det et meningsløst kriterium.
Alt er i ferd med å bli tautologisk: selvbekreftende. Man tåler bare det som bekrefter ens egen verden.
Derfor er det helt logisk at redaktør Bore i Vårt Land går inn for nedleggelse av kommentarfelt, i demokratiets navn!
Det finnes bare én metode for journalister som Misje Bergem: woke. For dem betyr equity noe helt annet enn det gjør for oss. Forskjellen er at jeg vet hva Misje Bergem legger i ordet, men hun er kognitivt ute av stand å forstå mitt syn.
I stedet peker hun på døren og sier: UT!
Hellig overbevist om at hun har rett.
Det er et stykke deplorables-sparking her også:
«Ingen kan nekte Hans Rustad å vandre rundt i skogen mens han kringkaster de mest elleville konspirasjonsteorier og grove, udokumenterte påstander til et betalende publikum. Men så lenge han gjør det med godkjentstempel fra Norsk Redaktørforening, uthuler foreningen hele forståelsen av hvilke krav redaktørstyrte medier stiller til seg selv.»
Her innføres renhetsprinsippet i norsk presse. Dette er religiøst. Hvis man kjøper denne tenkemåten, er det én part som sitter med definisjonsmakten.
</hr />
