Da Oslos ordfører Anne Lindboe var i New York, dånte hun i møte med ordføreren Zohran Mamdani. Alle varsellamper er skrudd av i møte med islamistiske politikere som kjenner det vestlige systemet.
Vi kommer til å få se det samme i norsk politikk. Men foreløpig mangler talentene.
Mamdani er god til å skifte emne, benekte noe alle vet er sant og vri seg unna.
Abdul El-Sayed er enda dyktigere og frekkere, men har en tøffere oppgave. Han vant Demokratenes primærvalg til Senatet i Michigan.
Alle bør se intervjuet med Jesse Watters. Abdul gir ingenting. Det er ingen utveksling slik vi er vant til. I stedet forsøker han å presse Watters på defensiven. De er inne på sensitive tema som sharia. Abdul vet godt hvordan amerikanere oppfatter sharia. Men han forsøker å fremstille det som om kristne lever etter noe han kaller «canon-law», og da må muslimer kunne leve etter sharia.
Han forsøker å fremstille det som om alle må få gjøre som de vil. – Du skal ikke pushe din canon law på meg og min kommunitet.
Det er en frekk måte å snu tingene på hodet. Det er sharia som legger seg som en klam hånd over samfunnet. Der sharia rykker frem, forsvinner individuell frihet.
Nå har muslimske politikere på kort tid rykket opp og frem i USA. Amerikanerne får øynene opp for trusselen.
Det er bare 5–6 millioner muslimer i USA, likevel er det nå bråk. De møter motstand.
I Europa er det 50 millioner. Du hører aldri det tallet nevnt i offisielle medier. De vet at folks hoder ville ta fyr.
Men alle kan ved personlig øyesyn se hvor mange de er.
Likevel er det helt taust. Ingen motstand. Politikere, akademikere og medier gjør alt for å skjule sannheten.
Vi fikk denne uken rapporten som viser at flere innvandrergutter dropper ut av skolen.
Men hvorfor snakke om dét når vi kan snakke om hatprat på sosiale medier og stengning av kommentarfelt?
Da forsvinner nok problemene.
Pressen har et stort ansvar.
</hr />
