Det er lett å betrakte sosialisten Zohran Mamdani som et særamerikansk fenomen. Men når Oslo Arbeiderparti varsler en «mye mer aktiv kommune», høyere eiendomsskatt og en rødere kurs i samarbeid med SV, MDG og Rødt, begynner avstanden over Atlanteren å bli påfallende kort.
Onsdag 16. september inviterer Dagsavisen til direktesendt podkast fra Brygg i Storgata. Det er ett år igjen til kommunevalget, og byrådsleder Eirik Lae Solberg fra Høyre møter Oslo Ap’s sannsynlige utfordrer, Marthe Scharning Lund.
Dagsavisen formulerer striden slik: Har det borgerlige byrådet ryddet opp etter flere år med rødgrønt sløseri, eller gjennomfører det harde kutt som rammer dem som trenger kommunen mest? Som ved politiske spørsmål flest, er svarene fra begge sider allerede kjent. Solberg vil snakke om økonomisk opprydning, lavere skatt og en kommune som ikke bruker penger den ikke har. Lund vil snakke om velferdskutt, manglende ambisjoner og en kommune som har penger, men nekter å bruke dem.
I et stort intervju med Dagsavisen presenterer Scharning Lund de første konturene av Oslo Ap’s program for perioden 2027–2031. Hun mener Høyre og FrP er for opptatt av å være «regnskapsførere». Dét er tydeligvis blitt et skjellsord på venstresiden. Litt upraktisk er det riktignok, siden regningene stadig må betales.
Men onsdagens debatt handler om mer enn skoleassistenter, sykehjemsplasser og størrelsen på kommunens pengebinge. Bak de lokale budsjettpostene ligger en større politisk utvikling: den sosialistiske storbymodellen som sprer seg på begge sider av Atlanteren.
En ønskeliste for hele byen
Oslo Ap vil bruke mer penger på fem hovedområder: skole, eldre, unge, boliger og arbeidsplasser. Partiet vil ha flere lærere, assistenter, miljøarbeidere og spesialpedagoger. Skolematen skal tilbake på videregående. Det skal bygges nye skoler, flere omsorgsboliger og nok sykehjemsplasser til å dekke behovet. Ingen skal gå ut av Osloskolen uten å kunne lese og skrive. Ingen unge skal stå utenfor arbeid eller utdanning. Ingen eldre skal være ensomme.
Det er vanskelig å mislike målene. Det er omtrent som å gå til valg på at ingen skal være syke, fattige eller uheldige i lotto. Problemet oppstår når politiske ønsker formuleres som garantier. Ensomhet kan ikke avskaffes av bystyret. Ungdomskriminalitet forsvinner ikke fordi kommunen vedtar at alle unge skal ha arbeid. Og svake skoleresultater blir ikke nødvendigvis bedre av at rådhuset ansetter enda et «lag rundt eleven». Men alt kan få en bevilgning. Det er tross alt en begynnelse.
Oslo Ap vil etablere 10.000 ungdomsjobber, delvis finansiert av kommunen. I tillegg skal 2000 deltidsjobber opprettes for ungdom i risikosonen. Alle eldre over 80 år skal få tilbud om en besøksvenn. Kommunens kapital skal brukes til å få flere med vanlige inntekter inn på boligmarkedet.
Hvordan skal dette finansieres? Scharning Lund har festet blikket på milliardene kommunen har satt til side – og på de 600 millionene hun mener det borgerlige byrådet har gitt avkall på ved å redusere eiendomsskatten. For sosialister er verken oppsparte midler eller skattelettelser tegn på sunn økonomi. Det er uutnyttede pengeavleiringer – og en nesten uimotståelig invitasjon til å begynne å grave.
Noen samlet prislapp foreligger ikke. Programmet er riktignok ikke ferdig. Først skal ønskelisten skrives. Regnskapsførerne kan ødelegge stemningen senere.
Fra New York til Oslo
Det er her parallellen til New York blir interessant. Zohran Mamdani vant borgermestervalget på løfter om gratis busser, fryst husleie, kommunale dagligvarebutikker, universell barneomsorg og 200.000 subsidierte boliger. Regningen skulle sendes til millionærer og store selskaper. Det er sosialismens mest slitesterke finansieringsplan: Noen andre betaler.
Da Mamdani senere måtte forholde seg til et voksende budsjettunderskudd, presenterte han en generell økning i eiendomsskatten på 9,5 prosent som en «siste utvei». Alternativet var at delstaten godkjente høyere skatter på store selskaper og høye inntekter. Eiendomsskatten ville ha rammet mer enn tre millioner boligeiendommer og rundt 100.000 næringseiendommer. Motstanden ble så kraftig at forslaget ble trukket tilbake.
Men Mamdani fikk senere gjennomslag for en ny skatt på dyre sekundærboliger. Allerede i valgkampen hadde han lovet å flytte mer av eiendomsskatten over på dyre boliger i det kampanjen omtalte som «rikere og hvitere nabolag». Det er moderne sosialisme i konsentrert form. Skatten skal ikke bare finansiere kommunen. Den skal korrigere byen moralsk.
Det radikale blir normalt
Mamdani fremstilles ofte som et særamerikansk fenomen: ung, muslimsk, demokratisk sosialist og uvanlig dyktig på sosiale medier. En politisk skapning som bare kunne ha oppstått i New York. Det er en fortrøstningsfull tanke, men den er neppe riktig. Mamdani er snarere en mer fremskutt utgave av en politisk utvikling som også er synlig i Europa. Partier som tidligere ble kalt sosialdemokratiske, flytter seg mot en mer aktivistisk og omfordelende storbypolitikk. Kommunen skal regulere mer, subsidiere mer, eie mer og påta seg ansvar for stadig flere deler av innbyggernes liv.
Mamdani kaller seg demokratisk sosialist. Oslo Ap bruker et mer hjemlig språk. Scharning Lund sier selv at kursen skal bli «rødere og grønnere». Velgerne kan neppe hevde at de ikke er advart.
Storbyen som sosialistisk laboratorium
Den samme oppskriften dukker opp i stadig flere vestlige storbyer. Først blir boligene dyrere, tryggheten dårligere og de kommunale tjenestene mer presset. Deretter vokser partiene som lover sterkere regulering, flere subsidier og større offentlig ansvar. At flere tiår med politisk styring kan ha bidratt til problemene, blir sjelden behandlet som en særlig presserende hypotese.
Når boligmarkedet ikke fungerer, skal kommunen inn med kapital. Når unge står utenfor arbeidslivet, skal kommunen subsidiere jobbene. Når kriminaliteten øker, skal kommunen opprette flere forebyggende programmer. Når utgiftene vokser, skal de velstående betale mer. Når de velstående flytter, oppstår et nytt og noe bredere behov for å finne mennesker med «litt ekstra». Slik flyttes grensene. Det som i går tilhørte sosialistenes ytterfløy, blir i morgen omtalt som ansvarlig sosialdemokrati.
En ny politisk allianse
Mamdani vant ikke bare med støtte fra én etnisk eller religiøs gruppe. Koalisjonen hans besto blant annet av unge sosialister, leietakere, akademisk venstreside, kollektivbrukere og deler av New Yorks store innvandrerbefolkning.
Lignende velgerkoalisjoner får større betydning i europeiske storbyer. Befolkningssammensetningen endres, og flere velgere får interesse av subsidierte tjenester, regulerte priser og en voksende offentlig sektor. Samtidig blir gruppen som betaler en stor del av regningen, stadig mindre – og mer mobil.
Den kulturelle venstresiden og innvandrermiljøene har ikke nødvendigvis særlig mye til felles. I spørsmål om familie, religion, kjønn og seksualitet kan avstanden være betydelig. Men politisk kan de møtes i krav om offentlige overføringer, grupperepresentasjon og motstand mot det tradisjonelle borgerlige samfunnet. Det er ikke alltid et kjærlighetsekteskap. Men det kan holde lenge nok til å overta rådhuset.
De som har «litt ekstra»
Oslo Ap ønsker en «moderat» og «omfordelende» eiendomsskatt med et høyt bunnfradrag. De fleste skal slippe, mens de som har «litt ekstra», skal bidra «enda litt mer». Formuleringen er velkjent. Hver enkelt skatt presenteres som begrenset, målrettet og nesten smertefri. Den skal bare ramme de rikeste, de største selskapene eller de dyreste boligene. Men offentlige utgifter blir permanente. De opprinnelige skatteobjektene er det ikke nødvendigvis.
Boligeiere, gründere, bedrifter og kapital sitter ikke fast i bakken. De kan investere mindre, flytte virksomheten eller bosette seg et annet sted. I Oslo trenger man ikke engang krysse en landegrense. Det kan holde å krysse kommunegrensen.
Skatter på eiendom og næringsliv stanser heller ikke alltid hos den som mottar skattekravet. De kan gi høyere husleier, økte priser, færre investeringer og svakere jobbvekst. Når privat kapital trekker seg tilbake, må kommunen bruke enda mer av sin egen. Til slutt blir byen stadig mer avhengig av menneskene den gjør det stadig dyrere å bli værende for.
Høyre ser en rockestjerne
Det mest ubehagelige er ikke at Marthe Scharning Lund vil trekke Oslo mot venstre. Hun er Arbeiderpartiets byrådslederkandidat og vil regjere sammen med SV, MDG og Rødt. Varedeklarasjonen er i det minste leselig. Det ubehagelige er at borgerlig side er blitt så lys i fargen at den knapt registrerer rødt som en kontrast.
Under fotball-VM i sommer reiste Oslos ordfører Anne Lindboe fra Høyre til New York på kommunens regning. Der satte hun av tid til å møte Zohran Mamdani. Etterpå beskrev hun møtet som «inspirerende» og utropte den demokratisk-sosialistiske borgermesteren til noe av det nærmeste amerikansk politikk kommer en «rockestjerne».
Mamdani vil utvide kommunen, skattlegge mer, regulere boligmarkedet, drive dagligvarebutikker og gjøre stadig større deler av innbyggernes liv til et offentlig ansvar. Når en Høyre-ordfører møter dette med stjerner i øynene, er problemet større enn Oslo Ap. Det viser hvor langt den borgerlige selvavviklingen har kommet i Oslo-politikken. Sosialismen trenger ikke lenger beseire høyresiden. Det holder å sjarmere den. Pakk kollektivismen inn i ungdom, mangfold, sosiale medier og ordet «ambisiøs», så står konservative politikere klare til å ta en selfie.
Dermed kan Mamdanis retning bli toneangivende i Oslo, uansett hvem som vinner valget. Venstresiden flytter grensene. Høyresiden følger etter, noen skritt bak, mens den forsikrer velgerne om at tempoet ville vært enda høyere uten dem.
Forskjellen blir ikke lenger hvor byen skal. Bare hvor raskt den skal komme dit.
</hr />
