I Oslo planla en 16-åring angrep på en konkret barnehave. Politiet fant så konkrete drapsplaner at det ble slått full alarm. Han har sittet i varetekt siden juni. Aftenposten slet med å få ut kjennelsen. Når noe er virkelig alvorlig, legges det lokk på.
Men har ikke publikum krav på å få størst mulig overblikk i så alvorlig kriminalitetsutvikling? Det er bare noen dager siden Liam Nebel gikk inn på en skole i Fagersta i Sverige og drepte en 17-årig jente og såret tre elever, to av dem alvorlig. En 18-åring er pågrepet i Stockholm mistenkt for å ha planlagt et tilsvarende angrep i Stockholm.
NTB skriver at 16-åringen hadde vært inne på høyreekstreme nettsider. De viser til the Community som snarere er nihilistisk-satanistisk. Hvis mediene ønsker å skyve denne trenden over på høyreekstreme, kommer de ikke til å forstå hva som foregår.
Aftenposten hadde en interessant artikkel 5. juni om «Magnus», en 15-åring med dårlige odds helt fra barnehaven som havnet i the Community/764. Dette er en verden de færreste vet noe om.
Nå opplyser Kripos at det er 45 saker knyttet til ekstreme voldelige nettsamfunn som er under aktiv etterforskning i Norge.
Igjen og igjen opplever vi at alle de fine ordene ikke betyr noe i praksis. Her burde varsellampene ha lyst helt fra barnehave/skole:
Bekymringen for sønnen hadde vært der i flere år. De så det allerede i barnehagen, at han var sosialt klønete. Hadde han med seg noen hjem, var han veldig intens. Enten ved fysisk å klenge seg på dem, eller ved å ville gi dem alle lekene sine. På barneskolen klarte han heller ikke å knekke de sosiale kodene. Med voksne gikk det fint, da var han høflig og hyggelig. Men med jevnaldrende skar det seg stadig.
Kommentarene i skolegården stakk, den stadige ertingen.
– De hakket på ham og sa kjipe ting, men når Magnus først tok igjen, ble det voldsomt. Og han gjorde det foran lærerne, dermed fikk han kjeft.
Foreldrene opplevde sønnen som helt ukritisk i sin leting etter noen å være med, et sted å høre til. Det ble bekreftet da de oppdaget at eldre gutter i nabolaget brukte ham som løpegutt.
– Han var jo verdens letteste bytte, sier moren.
Han hadde ingen venner, men fant dem på nettet. Han brølte når han gamet, han hadde så mye raseri i seg, sier foreldrene. Men så ble det stille. Han chattet. Foreldrene trodde han endelig hadde fått seg venner. Men hva slags venner? Foreldre kvier seg for å invadere en ungdoms liv og forlange innsyn. Det er lettere å lukke øynene. Så blir det politiet som banker på døren.
Har vi glemt Breivik? Han spilte World of Warcraft, og den verdenen var ny for de fleste. Men nå – 15 år senere? I dag er det langt mørkere spill der ute, og de tilbyr fellesskap. Psykopater på andre siden av jorden kan bestemme over ditt barn.
Et skremmende trekk ved disse fellesskapene: Det er ingen klare grenser mellom gjerningsmann og offer. De skifter mellom å være begge deler.
Skoler har en tiltrekningskraft. Vi er vant til å lese om skoleskytinger i USA. Nå ser Skandinavia ut til å ha fått sin egen variant: Den har en nihilistisk/satanistisk vri.
Magnus hadde vært med på å overtale en jente til å putte barberblad opp i skjeden.
Da stoppet det for foreldrene. Dette var det vanskelig å ta inn.
Vi så det samme med moren til Johannes Natland, som ble tatt i Huddersfield i England med våpen og ammunisjon og et drapsoppdrag til 270.000. Moren sa at han ikke kunne gjøre en flue fortred. Hun kjente ham. Så det kunne ikke være sant.
Nå er han dømt, funnet skyldig og venter bare på straffeutmålingen.
Retten fikk høre at han hadde vært voldelig mot kjæresten. Forsøkt å kvele henne. Sparket henne ned en trapp.
Det er mange år siden vår egen datter fortalte om at de fleste av hennes venninner hadde opplevd at gutter forsøkte å kvele dem. Jeg så det nettopp i en trailer fra Hollywood, hvor en rollefigur sier til en annen: «Du må prøve kveling, du aner ikke hvor fantastisk det er.»
Denne ungdomskulturen finnes i dag på de store medieplattformene, men foreldre later som de ikke ser det. Det er sikkert greit når det er TV 2, NRK og Aftenposten som «gjør» det.
Noen som husker «Fifty Shades of Gray»? Romantriologien om sadomaochisme. Hovedpersonen liker det. Hun er ute etter spenning.
Den kom ut på norsk da en kvinnelig forlagsansatt satt med jevnaldrene på vei inn til Oslo og leste om suksessen, og de fikk en thrill. Hele SM-bølgen kommer fra USA, og vi har den samme velstående, modne middelklassen som er «ferdig» med så mange trender og ekteskap og er klar for noe nytt. De lever ut sine fantasier gjennom leserne. Spørsmålet om hva det gjør med hodene til folk, dukker aldri opp.
Det er lettere å snakke om netthets, å hvile seg på gamle modeller, selv om det også her dukker opp mørkere tolkninger: Det er noen som bevisst iscenesetter netthets for å piske opp stemningen. Når dette ikke en gang nevnes som en mulighet av mediene, blir jeg skeptisk.
De har bruk for at netthetsen legges på høyresiden.
Men problemet stikker mye dypere, og dit er det vondt å gå.
En mindreårig gutt er siktet for forsøk på drapsforbund, men får sone den kommende varetektsperioden med fotlenke istedenfor i fengsel.
Han er nemlig ilagt såkalt oppholdspåbud med elektronisk kontroll og kan derfor bevege seg fritt i hjemkommunen i Trøndelag, skriver Adresseavisen.
Påtalemyndigheten mener gutten skal ha forsøkt å inngå drapsforbund, altså en avtale eller sammensvergelse om å begå et drap. Han har vært varetektsfengslet siden midten av juli. Gutten nekter straffskyld.
I et fengslingsmøte tirsdag ba imidlertid påtalemyndigheten om to nye uker varetekt, men nå med fotlenkekontroll istedenfor varetekt. Det sa både retten og siktede seg enig i.
For første gang i Trøndelag tingretts historie innebærer denne fotlenkekontrollen at gutten kan oppholde seg i en hel kommune, istedenfor bare på én enkelt adresse. Det forutsetter at han blir boende hos sin mor.
– Når man først mente det var grunnlag for fengsling, var dette en fornuftig løsning ut fra minste inngreps prinsipp, sier advokat Kolbjørn Lium, som forsvarer tenåringen.
(©NTB)
