Ifølge George Orwell bør en journalist alltid være en geriljasoldat på flanken av den regulære hæren som «aldri marsjerer i takt».
I dag er de fleste journalister opptatt med å smiske med eliten og bli invitert til de riktige middagsselskapene. Men ikke Rod Liddle. Han valgte geriljarollen med en uovertruffen entusiasme.
Rod var en skarpskytter som siktet seg inn på det siste moteriktige tullet fra sitt hjem i Middlesbrough, og han bommet sjelden.
Hans fans – og vi er mange – er dypt berørt av sorg over hans bortgang, som ble kunngjort i dag. Han elsket sangen til sin elskede fotballklubb Millwall FC: «No one likes us, we don’t care!» (Ingen liker oss, vi bryr oss ikke). Derfor så altfor mange på ham, helt feilaktig, som bare en provokatør, mens han innerst inne var en moralist.
Dette skriver hans venn og partner in crime Allison Pearson i sine minneord i The Telegraph. For Ron Liddle døde i går, kun 66 år gammel.
I sine ukentlige bidrag i The Spectator, The Sun og The Sunday Times gikk Liddle til angrep på den hypersensitive, profesjonelle «krenkelsesklassen»; den aggressive fremmingen av transpersoners rettigheter spesielt og galskapen i identitetspolitikken generelt.
Han kritiserte nedvurderingen av britisk historie og tradisjoner, ødeleggelsen og nedverdigelsen av arbeiderklassemiljøer gjennom et uhemmet fritt marked og den forferdelige svikten overfor de gode menneskene som bodde der. Liddle var en forkjemper for den ytringsfriheten den britiske eliten avskaffet, og en skarp kritiker av det han anså som den skandaløse venstreorienterte skjevheten hos BBC.
Liddle var i utgangspunktet sosialdemokrat, og medlem av Labour Party i 40 år. Derfor var han i en uovertruffen posisjon til å avsløre hvordan Labour sviktet sine opprinnelige velgere, nemlig arbeiderklassen, vanlige briter.
Det var disse som ble hardest rammet av elendig økonomisk politikk, masseinnvandring og meningsløse kriger hvor deres barn risikerte (og mistet) sine liv. Dette skjedde under både Labour og Tory-partiet, men det var Labour som brøt sine løfter til det britiske folket i sterkest grad.
Han var en klar Israel-venn, og mislikte sterkt BBCs refleksmessige antisemittisme, fremmet av BBCs «objektive» reporterne:
«Israel er et eksempel på noe annet som BBC, i sitt charter, misbilliger: mobbing. Og så har vi [BBC-korrespondent] Barbara Plett som gråter over dødsfallet til den kjøkkenhåndkle-kledde morderen Arafat, og Orla Guerin som rynker pannen over hver eneste påfølgende israelske ‘grusomhet’.»
«Morderen med kjøkkenhåndkleet» er en klassisk Liddle-kombinasjon av det absurde og det fordømmende. (Spydigheten blir desto mer fordømmende nettopp på grunn av det absurde.)
Liddel kjente dette igjen i den nedlatende holdningen blant «Remainers» overfor de forferdelige, villedede «Brexiteers»:
«Europa er tross alt et hyggelig sted fullt av hyggelige mennesker. De som er mistenksomme overfor det, liker enten ikke utlendinger eller har basert sine oppfatninger på uheldige hendelser som man burde ha glemt nå, altså Auschwitz og Ypres.»
Boom, boom! Legg merke til Rods fantastiske, kraftfulle prosa: først de «uheldige hendelsene», sagt med en glatt, velklingende Sir Humphrey-stemme, etterfulgt av det avgjørende slaget – at «dvs. Auschwitz» er ren genialitet, fordi Holocaust aldri kan være en ettertanke.
Klassebevissthet var aldri langt unna i en spalte av Rod Liddle. Han hatet ikke de velstående som så mange sure Labour-politikere, men hadde en storsinnet, romantisk følelse av menneskets potensial. Som ung gutt drømte han om å bli lokfører, og tok det litt lenger enn de fleste småunger.
«Da jeg var fem år gammel, pleide jeg å sitte helt alene på Darlington stasjon hele dagen med matpakke – kan du forestille deg det i dag? – og noen ganger lot lokførerne meg få kjøre med på togene deres.»
Rod gikk i kirken fra barndommen, to ganger hver søndag uten unntak, og beholdt sin tro. Han var i det minste medlem av Church of England, «hvis man kan kalle den kristen».
Selv i barndommen var ikke redd for konflikter.
«Jeg ble utvist fra barnehagen for å ha slått et barn i hodet med en stol. Jeg måtte gi ham min favoritt-Batman-bil fordi jeg brakk skallen hans.»
Slike «diplomatiske evner» kom ham til gode som spaltist, skriver Pearson, med et snev av tongue-in-cheek som Liddle sikkert hadde satt pris på.
Som tenåring oppdaget Liddle George Orwell og Daniel Defoe, og senere Hunter S. Thompson og Tom Wolfe. Han meldte seg inn i Socialist Workers Party [SWP].
«Jeg trodde på venstresidens samfunnsverdier, og jeg trodde vi hadde et ansvar overfor våre medmennesker, og jeg trodde veldig sterkt på en velferdsstat. De sakene som opptok meg den gangen, var kvinners rettigheter og likestilling for svarte og asiater – og det var selvfølgelig de to sakene SWP virkelig satset på.»
Han var den tredje personen i landet som ble med i Rock Against Racism, som 15-åring. Han spilte i et punkeband, og husker bandet nektet å være oppvarmingsband for The Motors, som angivelig var tilhengere av det fascistiske partiet National Front.
Dette til tross for et honorar som var høyere enn de unge gutta noensinne hadde forestilt seg. Så mye for Rod Liddle som rasist og kvinnehater.
Dette minner meg om en låt skrevet av Nigel Williams jeg hørte omtrent på den tiden som guttunge, med følgende tekst i refrenget:
My mother’s name is Herbert Pork
And she votes for the National Front
She really can’t read or write or walk
But I really do admire her front…
Liddle behersket raskt skriftspråket, og vant en nasjonal essaypris da han var 15. Han ville bli forfatter.
«Å, Rod! Ikke gjør det. Ikke gjør det,» ropte foreldrene hans.
Men barndommen hans handlet ikke om undertrykkelse, «den var akkurat den samme som alle andres i min klasse, som var snever», har Liddle skrevet.
Han forlot skolen som 18-åring med A-nivå, og da karrieren som punkrockstjerne ikke gikk som planlagt, begynte han i South Wales Echo.
Målet var å stille de mektige til ansvar, og sørge for sosial rettferdighet. Men ikke på den forkvaklede måten dagens forkjempere for social justice kjemper for, uten å ofre noe som helst, siden de har elitens støtte. Og dagens social justice har et helt annet fokus enn den sosiale rettferdigheten Liddle var tilhenger av.
Rod hadde heltidsjobb som taleskriver for Labour-partiet mens han studerte. Senere har han blitt angrepet som medlem av «ytre høyre», uten at han hadde endret synspunkter nevneverdig; det var Labour som forlot arbeiderklassens sunne fornuft og anstendighet.
Dette kjenner vi godt igjen av vår egen ynkelige versjon, Arbeiderpartiet.
Pearson tror Liddles utvikling som moralist var det forfallet og forlatelsen av den delen av verden han kalte sitt hjem som han var vitne til.
«Vet du, det var en tid [tidlig på 70-tallet] da Teesside sto for rundt 26 prosent av Storbritannias BNP. Jævla utrolig! Europas største stålverk, to av Europas største kjemiske anlegg, atomkraftverk, skipsfart, alt mulig. Tjueseks prosent av BNP!
Hva fikk folk i ’Boro ut av det? De fikk forurensning, elendige boliger; de fikk jobber, men det var lavtlønnede jobber – hovedsakelig manuelt arbeid og halvkvalifiserte stillinger. Og Thatcher tok alt fra dem og erstattet det med intet annet enn en tilstand av fullstendig tomhet. Arbeidsledigheten lå på 27 prosent. Det var forferdelig. Dette stedet som hadde holdt Storbritannia gående, sto igjen med ingenting. Slikt kan man ikke gjøre!»
I 1988 fikk han jobb i programmet Today som juniorprodusent. Det var litt av et kultursjokk. Av de rundt 50 som jobbet med programmet, hadde seks gått på Eton.
«Seks! Kan du forestille deg om seks hadde gått på min skole, Laurence Jackson Comp i Guisborough? De var sjarmerende folk; men hvis du skulle prøve å gjøre en grundig undersøkelse av narkotikahandel sendte du en reporter ned til et boligområde i Deptford: ‘Unnskyld, kan jeg kjøpe litt crack?’ Det var rett og slett håpløst!»
Rod fikk observere den liberale intelligentsiaen i sitt naturlige miljø.
«De er nesten utelukkende hvite, middelklasse-liberale. Jeg har ikke noe særlig imot dem – jeg mener, jeg tror de oppriktig har gode intensjoner. Jeg tror bare ikke de forstår en dritt.
I mine første dager i programmet Today kom dette tydelig til uttrykk i holdningen om at alle som ikke var for at Storbritannia skulle bli med i ERM [den europeiske valutakursmekanismen], var fremmedfiendtlige.»
Dette gjaldt både Det konservative parti, Labour og definitivt The Liberal Party. Og BBC, selvsagt.
«Og likevel, så snart man kom nord for Loughborough, eller kanskje til og med Watford, var hele befolkningen imot ERM. Ingen ønsket det. Man kan si det samme om nesten alle temaer. Kriminalitet. Rase. Innvandring. Utenrikspolitikk. BBC gjenspeiler ikke synspunktene til befolkningen utenfor denne gyldne halvmånen rundt London, som styrer oss.»
Resten av livet skulle Rod drive satire med denne eliten fra medienepolitikken, og dens «fullstendige og totale avstand til hvordan resten av landet lever. Jeg tror rett og slett ikke de skjønner det. De opplever det ikke. De forstår det ikke. Det finnes rett og slett ikke der de oppholder seg.»
Rod Liddle avslørte hvordan meningene til flertallet av befolkningen ble foraktet og ignorert, med sporadiske glimt av brutalitet og mye mørk humor.
Det er mildt sagt uvanlig å finne en person med slike sympatier på de høyeste nivåene i mediene. «Rod hadde en oppriktig kjærlighet og beundring for såkalte ‘vanlige’ mennesker og forakt for såkalte viktige mennesker,» sier en nær venn. «Han hatet pretensiøsitet, selvforherligelse og falskhet mer enn noe annet. Han behandlet seg selv forferdelig, tok seg av alle rundt seg bortsett fra seg selv, og han visste ikke hvor strålende han var.
Han elsket det Storbritannia hvor fattige barn kunne klare seg bra og til slutt forbedre sin elendige, dårlige skjebne. Han var rasende og knust over landets forfall, og hans Social Democratic Party-politikk gjenspeilte dette engasjementet for rettferdighet, fortjeneste, sannhet og sunn fornuft.» [Han stilte som SDP-kandidat og kom på fjerdeplass, noe han fant utrolig morsomt].
Liddle var også tidlig ute med skarpe anklager om hvordan det offentlige Storbritannia sviktet alle unge britiske jenter som ble ofre for eufemismen grooming-gjenger. I praksis ble kanskje opp mot 250.000 unge sårbare jenter utsatt for organiserte serievoldtekter og regelrett tortur (og noen drap) som i hovedsak ble begått av pakistanske muslimer.
Hver gang man så Rod Liddles navn under en artikkel, visste man at man hadde noe godt i vente. En del av hans talent var at han kunne skrive om uutholdelig dystre ting som disse voldtektsgjengene og likevel få deg til å føle deg munter. Vitsene hans utløste en rensende latter, og til tross for alt fikk han deg til å føle håp. Jeg er knust over at han er borte i en altfor ung alder – 66 år. Vi trengte ham til han var 86.
Pearson møtte Rod bare noen få ganger, men betraktet ham som en venn. Hun sier at han var utrolig støttende da hun ble satt på en hard prøve av Essex-politiet i akkurat den typen autoritær inngripen som han rasende kritiserte.
Når man møtte ham ansikt til ansikt, fikk han deg til å gråte av latter, fordi hans observasjonshumor var like god som Ricky Gervais’. Han var en opprørende skikkelse, en karismatisk, litt slurvete person, men det var ingen ondskap i ham. Et av hans favorittord var «tickled».
Selv da han lå for døden i sykehussengen i Middlesbrough, fikk Liddle fortsatt folk til å le.
I Rods siste timer, har jeg hørt, strømmet sykepleier etter sykepleier inn, fordi de følte at slutten var nær og på en eller annen måte ønsket å hylle den herlige, milde mannen som hadde vært så snill og takknemlig.
«No one likes us, we don’t care?» Nei, ikke tro på det, skriver Pearson.
Rod Liddle var elsket, og han brydde seg – det var det som gjorde ham så pokkers god. Leserne hans i The Sun vil være like knust som leserne i The Times og The Spectator. Vår tapre kriger i kulturkrigene, folkets forkjemper, geriljasoldaten på flanken til den regulære hæren: Rod Liddle forente alle og enhver med hjerne og hjerte.
På vegne av Document vil jeg bare si til den fabelaktige skribenten Rod Liddle:
Rest in peace, and have a beer wherever you are. I’ll buy the first round!
