Da Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid fikk invitasjon til å være hovedtaler ved Eidsvollsbygningen 17. mai, trodde faren hans, som er egyptisk, nesten ikke at det var sant: Magdi fikk ingen føringer for hva han kunne si og ikke si; han fikk frie hender.

Hva brukte Magdi denne friheten til? Han var oppe til eksamen, og det er etterkommerne av Eidsvolls-mennene som har rett til å dømme ham.

Han sa mye bra, faktisk, om hvordan det er å være barn, hva som er grunnstenen i det norske hus og forholdet vårt til krig. Tillitssamfunnet og hva som får Norge til å fungere.

Men Magdi skal ha med alt. Han skal presse inn Gaza, og da brister fortellingen. Det sprenger rammene.

Han hører det ikke selv. En profesjonell kunne opplyst ham: Det du åpner med, tåler ikke vekten av å snakke om foreldre som samler sammen deler av sine istykkersprengte barn. Det er ikke bare for voldsomt; det er ufint overfor publikum. Det kommer bardus, og de har ingenting å hekte en slik brutalitet på.

Enda verre blir det når Magdi kontrasterer den norske uskylden 17. mai – barn og flagg – med krigen i Gaza. Da har han snakket i 9 minutter, og han sier:

– Jeg vil veive med det norske flagget, og jeg vil forbanne det israelske.

Der og da viser Magdi at han ikke var tilliten verdig. Han senker seg ned på et nivå som ikke hører hjemme på en scene ved Eidsvollsbygningen 17. mai.

Magdi er ikke dum. Men dét gjør ansvaret enda større.

Han sier at han ser for seg en himmel over «huset»: Der ser han regnbuen, halvmånen og stjernene.

Men ikke korset. Og jeg tror ikke bruken av halvmånen er tilfeldig.

Magdi både åpner og slutter med å bruke ordet Gud. Men jeg tror ikke det er den kristne guden han mener.

Han avslutter med «Gud signe vårt dyre fedreland». Kanskje mener han Allah, og dermed får ordene «vårt fedreland» en helt annen betydning.

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!