«I skrivende stund» – det må dessverre bli mye av denne vendingen herfra for tiden. Lokal tid 14.00 søndag ettermiddag er den høyst sannsynlige israelske invasjonen i Gaza ennå ikke i gang. «Eksperter» og generaler med erfaring fra krigsspill, militærøvelser og gode krigsfilmer strømmer over av gode råd og advarsler til den israelske hærledelsen. Om hvordan de skal gå frem i Gaza by-labyrinten, hvilke farer tunnelene utgjør og hvordan IDF må koordinere sine luft-, bakke- og sjøstyrker.

Nå har det seg slik at IDFs militære og Shin Bets interne etterretning for lengst har drevet med kartlegging av tunnelsystemet, selv om oversikten slett ikke er komplett. Enn videre har hærledelsen i flere år allerede sørget for intens trening og øvelser nettopp for å koordinere styrkenes samarbeid i «nåtid».

Utsettelsen av invasjonen er enkelt og greit at man vil ha bort flest mulig sivile fra det de mest forventede kampområdene (700.000 sies allerede å ha dratt, tross Hamas), skaffe en mulig oversikt over hvor de mer enn 200 gislene befinner seg, og ikke minst: sørge for at enhver militær enhet er innforstått med sin spesielle oppgave.

Israels krigsforberedelser innskrenker seg ikke til det militære – hjemmefrontledelsen sørger for hyppige meddelelser om situasjonen, både i mediene og på mobiltelefoner. Vi blir bedt om å sørge for vannflasker, tre liter pr. dag per person for en måned. Hermetikk, radioer, med batterireserver og klargjøring av de obligatoriske sikkerhetsrommene. De som har våpenlisens, må sørge for at de er klare.

Det som for omverdenen synes som et under, det plutselige israelske – jødiske – samholdet, som våre fiender trodde hadde svekket oss, ikke bare er fullstendig borte, men snarere snudd til et komplett samhold for hele den jødiske befolkningen. Som om splittelsen – og demonstrasjonene – mot de juridiske reformene aldri har eksistert.

Regjeringen og samtlige partier fra ytterste høyre til ytterste venstre taler plutselig med én stemme. I «krigskabinettet» sitter nå en av Netanyahus bitreste opposisjonsledere, og resten av opposisjonen ivrer med å erklære sin fulle og betingelsesløse støtte til det som må komme.

Utenfor supermarkeder står ungdom og tar imot små og store matgaver til soldatene i felten. I nabolag spør folk om noen trenger hjelp – før noen har bedt om hjelp. Bankene annonserer avdrags- og rentefrihet, i alle fall for noen måneder, e-verket melder at de ikke vil purre på betaling for forfalt innbetaling.

Selv blant de ultraortodokse melder tusener seg nå til militærtjeneste, og så mange av de 202.000 israelerne fra utlandet har meldt seg til militærtjeneste at hæren har måttet avvise en del foreløpig.

Ledende rabbinere har sågar gått til det sjeldne skritt å lempe på strenge jødiske leveregler. Selv private kan nå levere mat til soldatene uten at det, i motsetning til hva som er vanlig, kreves formell kosher-sertifisering: Det holder at vedkommende skriver på en papirlapp at maten er kosher.

Hvor alvorlig også de ortodokse jødiske religiøse lederne ser på situasjonen, kommer frem i det ekteskapelige domene: Vanligvis er det forbudt for ektefeller å ha fysisk eller seksuell kontakt når hustruen er i menstruasjonsperioden. Nå har imidlertid ledende rabbinere uttalt at det å gi en klem eller omfavnelse til en ektefelle som skal i krig, ikke bryter med denne loven – så lenge disse anses for å være til trøst.

Peter Beck
Israel

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!