“Something is rotten in the state of Denmark”. Hadde Shakespeare skrevet Hamlet i vår tid, ville nok Norge vært et minst like nærliggende eksempel på vanstyre og fordervelse som vårt naboland i sør.

En meningsmåling fra et annet naboland viste forleden at bare 8 prosent av svenskene mener landet utvikler seg i riktig retning. Undersøkelsen som Dagens Nyheter publiserte, viser at 56 prosent av broderfolket mener landet går i feil retning. Det er alvorlig når et flertall i folket mister troen på landet sitt.

Det er særlig uroen over innvandring og medfølgende kriminalitet som ligger til grunn for svenskenes svekkede fremtidstro. Dette gjør seg gjeldende også i Norge, men samfunnets forfall her hjemme favner bredere og har flere kjennetegn enn innvandring.

Vi ser det tydelig i skolenes klasseværelser, hvor stadig flere pulter står tomme i undervisningstimene. Mellom hver tredje og hver fjerde elev som begynner i videregående skole, lar være å fullføre utdanningen. Urovekkende tall avdekkes nå også for ungdomstrinnet i grunnskolen. Elever skofter ungdomsskolen i større omfang enn før.

Regjeringen har ikke tenkt å gjøre noe med problemet. Solberg-regjeringen fikk innført fraværsregler i videregående skole. Arbeiderpartiets landsmøte vedtok å avskaffe ordningen. Skoft og skulk er nå blitt sosialdemokratiske dyder.

Politiet i Trondheim forteller til Adresseavisen at grunnskolebarn blir sjikanert, truet og banket opp. Terskelen for å utøve vold er senket dramatisk i ungdomsmiljøene. Skolen og politiet står maktesløse. Den kriminelle lavalder beskytter voldsutøverne.

Langt verre er det i Oslo. Aftenposten meldte forleden at store deler av bydelen Grønland i praksis eies av narkotikaselgere. Folk som arbeider der blir “truet eller fulgt etter når de drar fra jobb”. De som ikke kjøper narkotika forfølges og ranes. Senest denne uken var det skyting der mellom bander som kjemper om territoriell kontroll.

Byrådsleder Raymond Johansen forsøker å gi inntrykk av handlekraft, men unnslår å nevne at det er nettopp den politikken han eksponerer med masseinnvandring fra dysfunksjonelle land som er årsaken til elendigheten.

Deltakerne på Arbeiderpartiets landsmøte i 1973 ble busset rundt i Groruddalen for å se resultatet av vellykket boligpolitikk. Tidligere tiders trangboddhet i mørke bakgårder uten innlagt vann og toalett var erstattet av moderne blokker hvor folk hadde råd til å bo. Alt var ikke arkitektoniske mesterverk, men fremgangen var enorm.

Nå forslummes det sosialdemokratiske utstillingsvinduet. Det er bydeler hvor bare en mindre del av folk i arbeidsfør alder er i arbeid. Utsiktene til å bli underholdt av NAV virker som fluepapir på folk fra tilbakestående land.

Mellom 100.000 og 200.000 unge mennesker er verken i arbeid eller på skole. Tallet på uføretrygdede stiger urovekkende. Makthaverne skryter av at helsevesenet er i verdensklasse, men arbeidslivets sykefravær er likevel dobbelt så høyt som i Sverige.

Arbeiderpartiet skrev seg inn i norgeshistorien med gullskrift ved å omskape hele samfunnet, økonomisk som sosialt. Nå fører partiet an i motsatt retning. Statskassen flommer over av penger, mens behovet for Frelsesarmeen øker. Voksende grupper ledes ut i fattigdom. Folk klarer seg ikke – selv om de er i inntektsgivende arbeid.

Det er selve samfunnslimet som løses opp. Makthavere fra ulike partier er mer opptatt av snevre gruppers hobbyer enn folkeflertallets behov. Arbeiderpartiets aller største seier var å få knesatt sosialdemokrati som samfunnsnorm – noe alle partier har måttet forholde seg til. Nå sprekker grunnfjellet. Folkegrupper marginaliseres. Forfallet øker. Solidaritetstanken svekkes. Eliters egeninteresse kommer først.

Resultatet er at Norge råtner nedenfra og at folkets fremtidstro svekkes.

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!