Utsikt til et anlegg for lakseoppdrett med spesialbåter i Sjona på Helgelandskysten den 22. oktober 2018. Foto: Gorm Kallestad / NTB.

Regjeringens justerte opplegg for å beskatte havbruks­næringen aktualiserer det gamle uttrykket om «å pynte brura». Ordtaket betyr å gi det som er lite tiltalende en bedre fremtoning. Men en pyntet, men uskjønn brud blir ikke tiltrekkende når pynten tas av.

Det nye forslaget har bare kosmetiske endringer fra det regjeringen foreslo i fjor høst. Og kosmetikk – det er jo nettopp det pynting av bruder dreier seg om.

Regjeringen avslører at den ikke har lyttet til næringens innvendinger og bidrar heller ikke til å bygge ned den mistilliten til myndighetene som regjeringen selv har skapt. Regjeringen har ikke tatt til seg de klare meldingene fra kyst­kommunene, LO og nærings­organisasjonene. Prosessen har vært lukket og uten dialog med næringen, helt i strid med den norske modellen for politikk­utvikling.

Statsminister Jonas Gahr Støre og finans­minister Trygve Slagsvold Vedum bedriver skygge­boksing når de argumenterer med at en næring som går så godt som havbruket, må betale mer i skatt. Det er det ingen som er uenige i – heller ikke næringen selv, som gjerne vil bidra mer i form av økt skatt, men som er helt uenig i regjeringens modell.

Regjeringens forslag om grunnrente­skatt bryter fullstendig med det som både Ap og Sp fastholdt før stortings­valget i 2021: at slik skatt var helt uaktuelt. Nå har de snudd. Dette er et brudd på samfunns­kontrakten mellom partier og velgere. Ap har i alle år sett på sitt valg­program som en forpliktende kontrakt med dem som ga partiet sin stemme. Nå gjelder ikke dette lenger. Partiet har begått et kontrakts­brudd. Forholdet er det samme for Sp, som før valget blankt avviste tanken på grunnrente­skatt.

Dette kontraktsbruddet rokker ved det grunn­leggende tillits­forholdet mellom de styrende og de styrte. Regjeringen har sådd mistillit – ikke bare i forholdet til havbruks­næringen, men til hele kysten. Det nysminkede opplegget som regjeringen la frem forleden, holder mistilliten ved like. Regjeringen lytter ikke og er ikke til å stole på.

Regjeringen har ikke konsekvens­utredet sitt eget forslag og dessuten avvist å se nærmere på andre og mindre skadelige skatte­modeller som kan gi staten minst like store inntekter som det regjeringen selv har brakt i forslag.

Regjeringens forslag har ført til at investeringer for minst 45 milliarder kroner er lagt på is. De tapte moms­inntektene som følge av dette er langt større enn lakseskatten. I tillegg kommer store uttellinger fra stats­kassen til å finansiere permitteringer og økt arbeids­ledighet som følge av grunnrente­skatten – for ikke å snakke om tapt inntekts­skatt.

Støre og Vedum avslører at de ikke har vasket ørene sine. De hører ikke etter når hele kysten med nærings­drivende, kommune­styrer og fag­foreninger protesterer. Vi har dem mistenkt for heller ikke å ha hatt til hensikt å lytte. Regjeringen foreslår å redusere skatte­satsen, men når den har ferdig­forhandlet seg med SV, vil reduksjonen være borte.

Havbruk er ikke noen sted­bunden næring. Aktørene fristes nå til i økende grad å etablere seg i utlandet, hvor teknologi­utviklingen også vil finne sted.

Lakseskatten gjelder noe langt mer enn oppdrett. Den dreier seg om leverandører av smolt, fôr og utstyr, om slakterier, brønnbåter og transport, om tjenester på en rekke områder og om videre­foredling. Havbruk er en bred og sammen­hengende verdi­kjede – en nærings­klynge slik som skips­bygging er et av mange ledd i et bredt nærings­nettverk.

Havbruk er landets viktigste eksport­næring etter olje og gass. Regjeringen har i stivbent trass lagt en klam skatte­hånd over kystens og næringens utviklings­muligheter.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som e-bok!

Kjøp Paul Grøtvedts bok!