En vandalisert statue av den dansk-norske misjonæren, Hans Egede. Nuuk, Grønland, 21. juni 2020.
Foto: Ritzau Scanpix / NTB / scanpix
Det er nærmest surrealistisk at det kan oppstå en voldsom diskusjon om hvorvidt en statue eller navnet på en iskrem kan krenke grønlendere når de virkelige krenkelser har foregått i årtier uten å vekke større debatt. For eksempel blir hver tredje grønlandske jente utsatt for seksuelle overgrep. I den østgrønlandske byen Tasiilaq er langt over halvparten av jentene ofre for overgrep. Mange av ofrene får ingen hjelp, og overgriperne blir sjelden straffet, leser jeg i Weekendavisen.
Saker som dette finnes i mange samfunn.
I UK har man Rotherham-saken, her hjemme har vi tvangsekteskap, sosial kontroll og såkalt æresvold (sannsynligvis også æresdrap) og NRK Sápmi har hatt flere rystende historier om forekomsten av vold, overgrep og voldtekt i det samiske samfunnet.
Et interessant spørsmål melder seg: Bruker de rene og ranke i woke-militsen kreftene sine på de viktige tingene? Hvorfor skaper ikke saker som dette et voldsomt raseri, store demonstrasjoner på Youngstorget og milelange 8. mars-tog?
Nei, la oss heller rase over statuer, navnet på en iskrem eller på reinsdyrkaker og ting som universitetsansatte skal ha sagt.
Hvorfor er det slik?
Jo, det er fordi saker som de ovenfor nevnte, er ubehagelige å ta i – og hva viktigere er: Det gir ingen status å engasjere seg i dette. Det vil si det gir ingen makt.
Woke-raseriet og renhetsvanviddet vi nå ser utfolde seg i vestlige samfunn, dreier seg nemlig i stor grad om makt og status – the state of being supreme. Det moralske nakketaket er woke-folkets effektive strategi for å holde andre nede. Det utløser skamfølelse hos den anklagede.
Inge S. Kristiansen, forlagsredaktør
(Innlegget ble først publisert på egen Facebookvegg og gjengitt her med forfatterens samtykke.)
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
