Da ”Det mørke nettet” kom ut i november, sto anmeldere på rekke og rad parat til å applaudere og studioenes dører var åpne. Sjelden har en ukjent dokumentar-journalist så raskt kunnet skaffe seg et navn. Han gir med denne boka kommentariatet nettopp hva det ønsket: et grunnlag for å forklare terrorhandlingene 22. juli som et logisk og forventet utslag av den iherdige virksomheten til et større politisk miljø. Arbeiderpartiets Raymond Johansen har fra denne boka hentet den fengende oneliner som han har gjort flittig bruk av de siste månedene: Breivik var en ensom ulv, men han kom fra en flokk.
Strømmen åpner et øyeblikk for at det kan være noen å klandre for ikke å ha tatt reelle problemer (formodentlig med innvandring og islam) på alvor og slik overlatt hele banen til ”de høyreradikale og høyreekstreme” (s 122). Dette brukes det en hel setning på. I resten av boka er det knapt nok refleksjoner om at slike problemer eksisterer, at det faktisk finnes bakenforliggende samfunnsmessige tendenser og realiteter som er bekymringsverdige. Fremstillingen av de nye høyrekrefter koples heller ikke til noen sosiale grupper eller interesser. De blir som fenomener helt uforklart, annet enn som kollektiv galskap eller ondskap. Det er som om man skulle analysere veksten i ekstreme bevegelser på høyre og venstre fløy i mellomkrigstidens Europa løsrevet fra krise og arbeidsløshet.
Man skal selvsagt være forsiktig med å kritisere en forfatter for å ha skrevet om det han har valgt som sitt emne, og ikke om noe helt annet. En empirisk kartlegging av bestemte politiske bevegelser og miljøer har åpenbart interesse i seg selv. Men når det ikke gis referanser til sosiale realiteter bakenfor de beskrevne politiske miljøene – bortsett fra når han lettvint tar avstand fra ”demografisk panikk” og ”konspirasjonsteorier” – blir boka ikke bare en dokumentasjon av et felt av virkeligheten, men et bidrag til en ideologiproduksjon: Ideologien om at masseinnvandring, demografiske endringer, kriminalitetsutviklingen, utviklingen av parallellsamfunn, islams press mot ytringsfriheten osv osv ikke representerer reelle problemer i seg selv; problemet er at ondsinnede mennesker utnytter det hele til sitt nedrige og hatefulle politiske prosjekt. Et politisk prosjektet som er den direkte årsak til bomben i Oslo og skuddene på Utøya.
Dette perspektivet er eksplisitt uttrykt i bokens innledende kapittel, hvor han forklarer hva som ledet ham til å sette i gang med det gravearbeidet som ligger bak boka. Han beskriver tilværelsen i den belgiske byen Mechelen, der han selv har bodd. Her er det bare fryd og gammen med marokkanere, tyrkere og pakistanere som driver sine butikker og bakerier og snakker den lokale dialekten som innfødte. Kort sagt tegnes et anekdote-belagt bilde av en flerkulturell idyll. Så oppdager han at partiet Vlaams Belang (VB) har stor oppslutning i byen. Og dette – i motsetning til problemene med innvandring i Belgia, som avfeies rund baut – bekymrer ham virkelig, for dette er et parti med ”åpenbare fascistiske røtter”. Utover dette får man ikke vite noe om hva VB står for. Enda mindre gis leseren del i noe forsøk på å forklare hvorfor dette partiet, med sine koplinger til jødehat og holocaustrevisjonisme ifølge Strømmen, faktisk får 20 % av stemmene i det multikulturelle paradiset Mechelen.
VB er først og fremst et flamsk nasjonalistisk parti som vil skille Flandern ut fra Belgia. Dette nevner altså ikke Strømmen. Kanskje fordi det ville lede tankene i en uønsket retning, ettersom – uavhengig av innvandring fra den tredje verden – Belgia er en eneste stor anskueliggjøring av de problemene det innebærer å integrere jevnstore grupper med ulik språklig og kulturell identitet i ett nasjonsprosjekt. (Og her snakker vi om dimensjoner som fransktalende vs flamsktalende og katolsk vs protestantisk.) Det er mulig – om han hadde vært interessert i å grave i dette, og ikke bare i VBs forbindelse til nynazister – at Strømmen her hadde funnet noe som kunne bidra til å forklare hvorfor skepsis til ytterligere kulturell desintegrering sanker stemmer i Belgia.
I sin gjennomgang av ytre høyre i Europa (som riktignok har noen vesentlige utelatelser), og delvis i USA, er det ikke tvil om at boka trekker fram personer og grupper som både fortjener å konfronteres i offentligheten og overvåkes av politiet. Det trekkes også frem et antall særdeles lite trivelige formuleringer fra den norske nett-floraens mer rabiate frynser. Det er bra og viktig å få slikt fram i lyset. Dette er en form for søppel som et demokratisk samfunn og en demokratisk opinion må håndtere som dette, men som for øvrig ikke fortjener seriøs oppmerksomhet.
Men skriverier i den sjangeren Strømmen bedriver har et politisk siktemål langt utover å påpeke det ubehagelige og farlige i eksistensen av enkeltpersoner med høyt aggresjonsnivå og svakt utviklet formuleringsevne. Det handler om å eksponere ekstremistene som et middel til å delegitimere politiske motstandere, gjennom å brunbeise enhver kritikk av innvandringspolitikken og islam. Hans wake-up call handler om å få oss til å innse det forskrekkelige i at slike ytringer overhodet har vært en akseptert del av det offentlige rom, hvilket det nå må bli en slutt på.
Som en illustrasjon på forfatterens balansering av hensynet til saklighet mot retorikk, kan vises til at han plasserer Ole Jørgen Anfindsen blant de untouchables gjennom opplysningen om at han ”slapp Fjordman til med et kapittel i sin egen bok.” Han har dessuten ”vært sentral i å forfekte raseteorier i ytterliggående norske blogg- og debattmiljøer.” Man kan kanskje regne med at dette er representativt for saklighetsnivået på omtale av bevegelser og personer man ikke kjenner fra andre land.
Bokas avsluttende og konkluderende kapittel heter ”Banaliseringen av høyreekstremismen”. Her trekkes en direkte linje fra en fransk Front National-politiker som hyllet Breivik, til Fremskrittspartiet. Nå poengteres det, generøst nok, at Frp ikke er nyfascister og heller ikke et ”rendyrket høyreradikalt parti”, men de er ”det partiet på høyresiden i norsk politikk som i størst grad må sies å ha bidratt til å normalisere og banalisere konspirasjonsteorier og høyreekstrem tenkning. Dermed har partiet bidratt til å bane veien for ytterliggående politiske krefter.” Dette underbygges med noen eksempler som spenner fra Hedstrøms Godlia kino-møte i 1995 til Tybring-Gjedde og Andersens kronikk i Aftenposten i 2010.
I forbindelse med det førstnevnte eksempel henges Hedstrøm ut for at han la fram et forslag om innvandrerregnskap på Stortinget, der en sentral inspirator var aktivist i obskure ytre høyre-miljøer. Strømmen medgir at tanken kunne ha noe for seg (det er jo tross alt ikke så veldig ulikt mandatet for det av Stoltenberg-regjeringen nedsatte Brochmann-utvalget), men det hjelper åpenbart ikke når den kom fra et slikt hold. Logikken er at når noen av de untouchables har en idé eller et synspunkt, så må alle anstendige mennesker sky dette som pesten, helt uavhengig av en selvstendig vurdering av fornuften i synspunktet, fordi alt annet er å bidra til ”å normalisere høyreekstrem tenkning.” Dette er oppskriften på politisk og intellektuell handlingslammelse.
Det er vanskelig å forstå den avsluttende appellen til Frp som noe annet enn en oppfordring om å legge ned seg selv, eller i alle fall legge fra seg en vesentlig del av det politiske grunnlaget som det har samlet oppslutning fra en betydelig del av velgemassen på. Om de ikke gjør det, så må det være alle andre menneskers plikt å ta avstand fra dem. Da vil alle problemer være slutt.
Strømmens konklusjoner, og den reelle så vel som tilsiktede effekten av hans bok, går selvsagt langt utover det den innholdsmessig og argumentmessig gir dekning for. Han seiler med strømmen og føler ikke behov for annet enn å pirke i overflaten på de store debattene om innvandring og islam, for slik å kunne gi en lettpåvirkelig leser et inntrykk av at her er det en som ikke bare dokumenterer høyresiden i all dens gru, men som også tar dem på sak og argumenter.
Hvis han virkelig skulle gjort det, måtte han ikke bare kritisert Oriana Fallaci og Eurabia-teorien, men tatt opp argumentene i Karen Jespersen og Ralf Pittelkows bok ”Islams makt – Europas nye virkelighet”, utgitt på Jyllands-Postens forlag i 2010. Den grundige og systematiske gjennomgang som her foretas av den faktiske utvikling i Europa de senere år, med spesiell vekt på islams rolle, har ikke noe norsk forlag funnet grunn til å gi ut i oversatt versjon, selv om den på alle måter er en langt bedre bok enn Strømmens er. Strømmen har ingen referanse til denne boken. Likevel har han som et underliggende premiss at alt her er bare tull og feberfantasier. Ellers kunne han ikke legge i vei med et prosjekt som har som formål å hindre åpen diskusjon om nettopp de utfordringer Jespersen og Pittelkow beskriver.
Jeg vil konkludere med å anbefale å prioritere å lese Jespersen og Pittelkow framfor Strømmen.
Øivind Østberg
Det mørke nettet – Om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa
Av Øyvind Strømmen
Cappelen Damm 2011, 167 sider + noter