
Rogier van der Weyden (ca. 1400–1464), «Dommedag», altertavle i Hôtel-Dieu, Beaune.
11 Og jeg så en stor, hvit trone og ham som satt på den. Jord og himmel flyktet bort fra hans ansikt og var ikke lenger til. 12 Og jeg så de døde, både store og små: De sto foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som sto skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. 13 Havet ga fra seg de døde som var der, og døden og dødsriket ga fra seg de døde som var i dem, og enhver ble dømt etter sine gjerninger.
Johannes’ Åpenbaring 20, 11–13
Å skrive en tekst med utgangspunkt i dagens tema, det vi kaller domssøndagen, er en krevende oppgave, men jeg ønsker å snu den til noe positivt. Det handler om rettferdighet og dommens utgangspunkt: en allmenngyldig moral og en Gud som elsker oss.
Det er få påstander som trigger motstandere av kristendommen mer enn påstanden om moralens fundament i Gud. Som et bevis for at mennesker ikke trenger Gud for å leve moralsk, viser de ofte til at også mennesker som ikke tror kan ha sterke moralske prinsipper. De mener at vi ikke trenger et moralsk kompass med forankring i religion for å kunne skille mellom rett og galt.
Nå vil ingen kristne si at mennesker må være kristne for å ha moralske prinsipper. Hva vi sier, er at det er Gud som har lagt denne forståelsen ned i oss fra begynnelsen av. Vi peker også på at mennesker som ser bort fra dette kompasset, mister evnen til å forstå hva som er sannheten om rett og galt. For kristendommen forkynner ikke en moral utviklet gjennom en evolusjonær utvikling, men en moral som er sann og rett uansett tid. Det er da også bare slik en dom kan bli rettferdig.
Dersom det var slik at enhver skulle ha anledning til å forme sine egne moralske prinsipper og forståelse av rett og galt, ville vi aldri kunnet dømme noen. Enhver straffelov ville blitt irrelevant. Derfor er heller ikke vår egen straffelov nøytral med tanke på dets opphav. Det er altså en diametral forskjell på en virkelighetsoppfatning der moralen oppfattes å ha et guddommelig utgangspunkt, og der moralen blir privatisert og et redskap for flertallet eller et diktatur.
Utfordringen er at det er dit vi langt på vei er kommet. Avkristningen har en pris som bør uroe de fleste, og det handler om den likegyldigheten relativiseringen fører med seg, hva flertallet kan få seg til å forsvare. Vi tror vi er blitt mer moralske når vi i realiteten har blitt mer likegyldige.
Et eksempel på dette opplevde vi nylig i Nederland.
Ingrid Bijleveld var nederlandsk tobarnsmor som for en tid tilbake søkte om lov til å gjennomføre eutanasi ved et Nederlands sykehus. Hun opplevde livet som meningsløst og ønsket ikke lenger å leve. Hun hadde to sønner i barneskolealder. Hun slet med psykiske problemer, og i 2024 skal et slag mot hodet etter en ulykke ha forsterket ønsket om å dø. Fastlegen ville ikke innvilge dødshjelp, men hun gikk videre til det nederlandske Eutanasisenteret. Etter en omfattende vurdering fikk hun godkjent søknaden, og ble senere tatt livet av ved et offentlig sykehus.
I Nederland har også barn under 12 har mistet livet etter foreldres søknad om eutanasi.
Nederland har en eutanasilov fordi landet oppfatter muligheten til å få hjelp til å dø som en rett, og at det derfor er etisk riktig å tilby innbyggerne dette.
Det vi bør legge merke til, er hvordan en lov som dette stadig liberaliseres. I Nederland var retten til eutanasi opprinnelig forankret i samfunnets barmhjertighet overfor uhelbredelig syke og døende, men over tid har tyngdepunktet forskjøvet seg mot pasientens krav om å bestemme selv og egen opplevelse av lidelse.
Vi ser en klar parallell mellom retten til aktiv dødshjelp og retten til abort. Man argumenterer alltid for utvidelse av grensen til abort eller eutanasi med utgangspunkt i en ny forståelse av moral, eller «at vi er modne nok» for en utvidelse av våre rettigheter.
Dette viser hva som finner sted når vi ikke lenger har et moralsk kompass å gå etter, kun flertallets tro på egne standarder, eller mangel på sådanne. De etiske vurderingene disse bruker for å overbevise oss om deres moralske fortreffelighet, er derfor like lite overbevisende som marxismens påstand om det klasseløse samfunnets svar på fattigdommens urettferdighet. At noe er sant for dem, har ingen betydning for meg eller deg. At også protestantiske kristne i Nederland i sin tid forsvarte retten til eutanasi, sier mest om deres åndelige død.
Det som derimot kjennetegner kristendommen, er en Gud som aldri lar seg overbevise eller begeistre av hva et flertall bestemmer seg for. Han blir aldri «moden nok» for endringer i moralske standarder. Han er derimot begrenset av sin sannhet og hellige og absolutt gode natur. Derfor blir også de standardene han setter gyldige i både tid og rom.
Gud har lovet alle en rettferdig dom på grunnlag av våre gjerninger, men han har også lovet frelse til dem som tror og tar imot ham. Gud sendte nemlig ikke sin Sønn til verden for å dømme den, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Hans kjærlighet til oss er evig. Valget er vårt.


