Avstanden mellom det som sies fra talerstolen i Ukraina og det som skjer i virkeligheten, er enorm. Det dreier seg ikke bare om en forskjell, men om en avgrunn der alle de gode intensjonene som fra tid til annen kommer til uttrykk fra den samme talerstolen, forsvinner.
Under behandlingen av Ukrainas forslag til statsbudsjett for neste år i Verkhovna Rada, landets nasjonalforsamling, holdt tidligere statsminister Julia Tymosjenko en lidenskapelig tale. Hun kalte budsjettet «et budsjett for sammenbrudd i landets forsvar og folkemord på det ukrainske folk». Blant annet viste hun til at 120 milliarder hryvnja (25 mrd kroner) er satt av til sentralbankens operasjoner med innskuddsbevis. Ifølge henne låner sentralbanken penger fra forretningsbankene, i stedet for at disse bankene finansierer den ukrainske økonomien.
Tymosjenko viste også til månedslønner på 250.000 hryvnja – rundt 5000 euro – for noen, mens andre må klare seg med en minstepensjon på 2980 hryvnja, rundt 60 euro. Slik ser et lands budsjett ut når noen får hundretusener, mens andre må overleve på beløp det er vanskelig å kalle en pensjon, hevdet hun. Alt dette sies fra parlamentets talerstol. La oss nå se hvordan det ser ut nedenfra, fra bakken der det hele utspiller seg.
Jeg vet ikke nøyaktig hvem i Ukraina som tjener 250.000 hryvnja i måneden. Kanskje møter jeg en slik person en dag. Men jeg kjenner naboen min i Kharkiv godt. Hun får en pensjon på rundt 3000 hryvnja og går hver dag rundt i byens gater for å samle kastanjer. Ikke til et herbarium, ikke til dekorasjoner og ikke for å mimre om barndommen. Hun samler dem rett og slett for å få den elendige pensjonen til å strekke til. På markedet kan hun selge kastanjene for rundt fire hryvnja kiloen. Du kan selv regne ut hvor mange kilo hun må samle for å få noen tusen hryvnja ekstra. Dette handler ikke lenger om økonomi eller sosialpolitikk. Det er enkel overlevelsesmatematikk.
Jeg vet ikke nøyaktig hvor mange kastanjer hun samler på en dag. Jeg vet bare at hun kommer hjem utpå kvelden. Hun ville sikkert også ha samlet dem om natten, med hodelykt, men Kharkiv har portforbud. Derfor stanser kastanjeplukkingen ved solnedgang. Frem til klokken fem om morgenen «hviler» hun, slik alle lovlydige borgere gjør.
Mellom en lønn på 250.000 hryvnja og en pensjon på 3000 ligger det ikke bare en tallmessig forskjell. Der finner vi hele dagens Ukraina. Det kunne nesten vært morsomt, hvis det ikke var så trist. Særlig når man ser hva som skjer med ukrainske bedrifter, som i stadig større grad må håndtere problemer på egen hånd – problemer staten egentlig skal løse.
På et tidspunkt lo ukrainere av russerne da de begynte å snakke om private luftvernsystemer for å beskytte egne oljeraffinerier. Nå har russiske angrep tvunget ukrainske bedrifter til å gjøre omtrent det samme. Nova Poshta, som jevnlig blir angrepet av russiske styrker, bygger sitt eget system for å beskytte anleggene sine. Butikkjedene Epicentr og Rozetka kan åpenbart heller ikke bare sitte og vente på at staten skal løse problemene deres. Det er noe absurd ved dette. Bedriftene betaler skatt til staten, men må stadig oftere selv kjøpe generatorer, bygge tilfluktsrom, sørge for de ansattes sikkerhet, organisere transport og logistikk under beskytning – og nå også tenke på eget vern mot luftangrep.
Fra desember i år blir situasjonen enda mer interessant. Etter de nye reglene må bedrifter sørge for tilstrekkelig beskyttelse av ansatte og besøkende dersom de vil holde åpent under et «gult» nivå for lufttrussel. Med andre ord må en næringsdrivende ikke bare betale skatt, lønn og husleie. De må også finne et trygt lokale eller et tilfluktsrom. Hvordan da? Bygge sitt eget tilfluktsrom? Finne et i nærheten? Bygge om lokalene? Ansette enda en beredskapsansvarlig? Av hensyn til folks sikkerhet er dette selvfølgelig nødvendig. Men i krigstid melder et enkelt spørsmål seg: Hvor slutter statens ansvar, og hvor begynner den næringsdrivendes personlige byrde? Når skatten skal inn, vet staten godt hvor den finner den næringsdrivende. Når det gjelder sikkerhet, må den næringsdrivende i stadig større grad finne staten selv. Og dette er langt fra det siste problemet den ukrainske økonomien står overfor.
Problemet er ikke lenger bare enkeltbedrifter som blir ødelagt av russiske raketter eller droner. Den ukrainske økonomien går inn i en fase der selve næringslivet kan begynne å bryte sammen. Det er langt farligere enn et ødelagt lager, en butikk eller til og med en fabrikk. En fabrikk kan bygges opp igjen, et kraftverk kan gjenreises, en bro over Dnipro kan bygges på nytt, og et ødelagt avløpssystem kan repareres. Men en ødelagt næringslivsklasse lar seg ikke bygge opp igjen på ett, to eller engang fem år. Særlig ikke hvis en som har brukt ti eller tjue år på å bygge opp en bedrift, nå ser at risikoen er større enn den mulige fortjenesten. Vedkommende kan legge ned selskapet, si opp de ansatte, selge utstyret, forlate landet eller ganske enkelt slutte å investere. Da ødelegges økonomien ikke i én eksplosjon, men langsomt, dag for dag.
Også storindustrien sliter, blant annet forsvarsindustrien. Landbruket har det ikke lettere. Ifølge tall ukrainske næringsdrivende viser til, selges hvete nå for rundt 4500–5000 hryvnja tonnet, mens produksjonskostnaden ligger på 7000–8000 hryvnja. Det finnes knapt kjøpere, selv til disse prisene. I Kharkiv-regionen er det bare sådd vinterhvete på rundt ni prosent av arealet som ble brukt til høstsådde vekster i fjor. Tallene er skremmende i seg selv, men hva de betyr, er enda mer skremmende. Ja, en bonde kan la en åker ligge usådd enda et år. En næringsdrivende kan drive med underskudd enda en måned. En butikk kan fortsette å holde åpent under flyalarmer en stund til. Men hver slik beslutning forandrer gradvis landets økonomi.
Og dermed vender vi tilbake til naboen min med kastanjene. Hun har ingen bedrift som kan gå konkurs og ingen ansatte hun kan si opp. Hun har ikke utstyr å selge eller lån å reforhandle. Hun går ganske enkelt ut på gaten og samler kastanjer. Og tro meg: Hun er langt fra den eneste i Kharkiv – eller i hele Ukraina!
Kanskje er dette den enkleste formen for ukrainsk økonomi: Hun finner en vare, finner en kjøper og får fire hryvnja kiloen. Ingen tilskudd, ingen låneordninger, ingen innskuddsbevis og ikke noe representantskap. Og heller ingen lønn på 250.000 hryvnja – bare kastanjer.
Her ligger enda et problem, kanskje det verste av dem alle: Ukraina deles igjen inn i ulike kategorier av mennesker. Noen dør ved fronten for landet. Andre mister bedriftene, eiendommen og fremtiden sin. Atter andre får høye lønninger og fortsetter å leve i et system som gjør slike lønninger mulig. Og den fjerde gruppen, som naboen min, hadde aldri noe særlig og har derfor heller ikke noe særlig å miste. De samler ganske enkelt kastanjer. Kanskje er det derfor jeg stoler mer på denne kvinnen med kastanjeposen sin enn på mange av talene fra parlamentets talerstol. Hun snakker ikke om økonomien. Hver dag viser hun ganske enkelt hvordan denne «økonomien» faktisk ser ut.
Igor Bondar er ukrainsk forfatter og kommentator bosatt i Kharkiv. Han har skrevet for blant annet Newsweek, The Hill, The Washington Examiner, Aftenposten og Klassekampen. Han skriver om kultur, politikk, historisk erindring og hverdagsliv i et Ukraina preget av krig.

