Oh Lord, oh Lord
The children in the heavens
Jumping for joy
Jumping for love
And opening the sky above
So, take that gun out of your hand
Cause all will be well say the bells
It’s Sunday morning and I’m holding your hand
Amazed of love
And amazed of pain
Verselinjene er hentet fra Nick Caves sang «Frogs» fra hans siste perle av et album, «Wild God» (2024). Paret vandrer hjem fra kirken, fylt av kjærlighet, og ser froskene hoppe av glede i rennesteinen i søndagsregnet. Det er et lite bilde av hverdagsnåde fra en sanger som en gang var frontfiguren i det som ble kalt «rockemusikkens mest voldelige band», The Birthday Party.
Mye vann har rent i elva, eller i rennesteinen, siden den gang. Kristendommen har alltid vært en del av Caves tekstlige univers, men i det siste er sangene blitt langt mer bekjennende, og Cave selv, «sumpens Sinatra», har funnet seg til rette i kirken.
Jeg kom til å tenke på Cave da jeg nylig leste en lovprisning av Danmarks angivelig «største entertainer», hvis varemerke er å synge om menstruasjon og patriarkatet, og få publikum til å rope «fitte».
Hvordan har en av vår tids mest betydningsfulle låtskrivere – ja, jeg mener Cave, ikke Emma Sehested Høeg – kommet dit?
Fra vrede til nåde
Cave vokste opp i Wangaratta, en liten by i Australia, hvor han fikk en anglikansk oppdragelse og sang i kirkekoret. Siden fulgte opprøret med The Birthday Party og konserter i rent kaos, slagsmål med publikum og to tiår med rusmisbruk.
Men det var én rød tråd i det dramatiske, lyriske universet, nemlig Bibelen. Først og fremst Det gamle testamente, som gav stemme til Caves vredesteologi, til tyngden og hardheten i tekstene hans.
Senere anbefalte en prest Cave å ta en pause fra ilden og svovelen i Det gamle testamente for i stedet å lese Markus-evangeliet. Her fant Cave, med hans egne ord, en uimotståelig intensitet. Da The Birthday Party var blitt erstattet av det langt mer helstøpte orkesteret The Bad Seeds, fulgte udødelige klassikere som «The Mercy Seat», om den dødsdømte i den elektriske stolen, som til forveksling ligner nådestolen, «Red Right Hand», som henter tittelen fra Miltons skildring i «Paradise Lost» av Guds straffende hånd, og «Into My Arms», som avviser ideen om en inngripende Gud, men likevel handler om bønn og nåde.
Sorg som porten til Gud
I 2015 dør Caves sønn Arthur i en alder av bare 15 år, da han faller utfor en klippe ved Brighton, og i 2022 dør hans eldste sønn, Jethro. Den forandrede stemningen kommer til uttrykk i albumet «Ghosteen» fra 2019, blant annet i sangen «Sun Forest» med Jesu løfte om ordet som skal lyse opp natten for det ensomme mennesket som skuer mot en himmel, der stjernene slukkes én etter én.
Det er som om Cave har stått i tapets mørkekammer, som langsomt fremkaller bilder av troen. Mye stor kunst veksler nemlig mellom de to grunnformene hymne og elegi. Tanken om at klagesangen åpner for håpet, blir nå bærende for Caves grunninnstilling: at lidelsen er forvandlingens drivkraft. Gud gir oss forferdelige muligheter til forvandling.
I en samtale med åndshistorikeren Tom Holland, forfatteren av storverket «Dominion» om kristendommens revolusjonerende gjennombrudd i verdenshistorien, forteller Cave at liturgien og rommet i en kirke fra 1100-tallet er som skapt til hans eksistensielle sorg. Kirken kan nemlig bære den enkeltes sorg, for den er eldre enn den sørgende. Som med kunsten, så også med kirken: Formen holder når mennesket bryter sammen.
Kirken gir en varig ramme for tro og tvil, og for Cave handler ikke bønn så mye om å snakke til Gud som å lytte til hans nærvær.
Barmhjertighet og den ulykkeligste religionen
På nettstedet The Red Hand Files svarer Cave på spørsmål fra leserne, og disse handler ofte om tro og kirkegang, blant annet spørsmål om barmhjertighet og kanselleringskultur.
Barmhjertigheten anerkjenner, skriver Cave, at vi alle er ufullkomne, og det gir oss luft til å ånde gjennom vår felles feilbarlighet. Uten barmhjertighet blir samfunnet engstelig, hevngjerrig og humorforlatt.
Cave anser derimot kanselleringskulturen som barmhjertighetens motsetning. Det er politisk korrekthet som «verdens mest ulykkelige religion». Selvrettferdige mennesker som nekter å forholde seg til ubekvemme ideer, kveler en kulturs skapende ånd. Det er ikke de politisk korrekte menneskenes angivelig gode hensikter, men mangelen på ydmykhet og den belærende, dogmatiske selvsikkerheten som frastøter Cave. Woke er en dårlig religion som fortrenger den gode religionen. Det er syndsbevissthet uten tilgivelse.
Det nye opprøret
Ifølge Cave er det å gå i kirken og være konservativ i dag måten man provoserer folk på. Det er et utsagn som passer svært godt på punkrockeren som ble kirkegjenger. Og som hverken skriver sanger om patriarkatet, pikk eller pupper, men sanger om å gå hjem fra gudstjenesten i regnet.


