Hvis du fikk høre at Nord-Korea har statsansatte som jobber og skriver i landets største og «uavhengige» faktasjekkbyrå, ville du trolig nikket samtykkende. Vel, dette er tilfellet i Storbritannia.
BBC innrømmer nå dette selv:
… den statlig innleide som beskrev hvordan de hadde utarbeidet tekst til nyhetsnettstedet …
Altså: En utplassert statsansatt beskrev selv at han hadde utarbeidet tekst til BBCs nyhetsnettsted.
Det var den britiske avisen The Telegraph som 17. oktober avslørte ordningen. Journalist Samuel Montgomery dokumenterte at statsansatte hadde vært utplassert i BBCs redaksjon – blant annet i BBC Verify, mediegigantens egen faktasjekktjeneste. Der deltok de blant annet i faktasjekking, skrev nyhetsstoff og arbeidet med politisk sensitive spørsmål.
Allerede dagen etter satte BBC ordningen på pause.
To dager etter den første avsløringen kunne Montgomery avsløre at BBC ikke var alene. Statsansatte hadde også arbeidet inne i redaksjonene til ITV og Channel 4 – blant annet under britiske valgkamper.
The Telegraph skriver:
En seniorforsker fra ONS (Office for National Statistics, Storbritannias svar på SSB), som var utlånt til Channel 4 News under valget i 2017, fortalte også at hun hadde ansvar for faktasjekking.
Dette gjør det umulig å beskrive ordningen utelukkende som passiv rådgivning. En statsansatt hadde fått ansvar for faktasjekking inne i et medium som selv skal kontrollere den.
En statsansatt beskriver selv at han vurderte troverdigheten til politiske valgløfter mens han arbeidet inne i et nyhetsmedium under valgkampen:
Jeg brukte mye av tiden hver dag på å undersøke valgløfter og vurdere deres troverdighet og begrunnelse ved hjelp av data.
Overfør dette til norske forhold: Tenk deg at en statsansatt Ap-byråkrat satt inne i en av landets største nyhetsredaksjoner under valgkampen og vurderte troverdigheten til Jonas Gahr Støres valgløfter.
Ville vi fortsatt kalt dette et uproblematisk skille mellom statsmakt og presse?
ONS sier at formålet var:
… å gi råd til og bistå journalister og produsenter med innhenting, presentasjon og tolkning av statistikk og data, og ikke for noe annet formål.
Innrømmelsen viser motsetningen Telegraph forsøker å dokumentere. Den offisielle beskrivelsen er ganske snever, mens de statsansattes egne beskrivelser inkluderer faktasjekking, vurdering av valgløfter, intervjuarbeid og arbeid med konkrete reportasjer.
Alt dette har skjedd i kulissene mens de samme mediene og faktasjekkerne feilaktig har formidlet til publikum at de var «uavhengige».
Dette er ikke en hvilken som helst medieskandale. Avsløringen rammer selve forestillingen om en fri og uavhengig presse og faktasjekk: Statsansatte har sittet inne i noen av Storbritannias viktigste nyhetsredaksjoner og deltatt i faktasjekking og journalistisk arbeid.
Sensitive tema
Blant temaene som det man gjerne kan kalle «sannhetsministeriet» hadde en førende hånd på, var blant annet covid-19, Keir Starmers valgløfter om studielån, kriminalstatistikk knyttet til kriminalitet og etnisitet og småbåtmigrasjonen.
Storbritannia og Frankrike har omfattende felles interesser på migrasjonsfeltet, og myndighetene i begge land har i årevis sluset inn langt flere innvandrere enn de klarer å integrere, samtidig som man ser at mediene glatter over kriminaliteten det medfører. Nå vet vi kanskje hvorfor – i det minste i UK.
Mens skandalen rundt de statsansatte faktasjekkerne eksploderte hjemme i Storbritannia, var BBC Verify selv aktivt involvert i dekningen av de voldsomme opptøyene i Frankrike.
Realiteten er at volden, plyndringen og de brennende barrikadene drives fram av radikale venstregrupper og dårlig integrerte innvandrere fra MENA-land i forstedene – sistnevnte oppildnet av det venstreekstreme partiet La France Insoumise (LFI), ifølge Emmanuel Macron i sin tale søndag, der presidenten kalte det et forsøk på å «velte republikken».
Så hvordan faktasjekket BBCs de politisk eksplosive hendelsene i Frankrike?
I frie medier og på sosiale medier blir BBC anklaget for å underkommunisere de voldelige herjingene, og for å omtale det som stort sett fredelige demonstrasjoner og elevprotester som handler om at skolen er underfinansiert.
Det gir mening når vi nå vet at faktasjekkerne og de store mediene de facto ikke er «uavhengige», men er del av et regime man skulle tro hørte hjemme i Nord-Korea.
Det gjør ikke saken bedre at Storbritannia har hatt en kolossal økning i registrerte arrestasjoner for ytringer de senere årene. Det toppet seg i 2023 med 12.183 arrestasjoner, noe som tilsvarer rundt 33 arrestasjoner per dag.
Kombinasjonen av statlig medie-infiltrasjon og klappjakt på dem som ofte bare «kommer i skade for» å snakke sant, kan skremme fanden ved høylys dag.
Er det grunn til bekymring i Norge?
Dette er klinisk likt den formidlingen vi ser her i Norge. Kan det hende vi har en lignende statlig kontroll her?
Rainer Prang, som har vært NRK-medarbeider i 20 år, poengterte på Facebook for noen dager siden at den franske skolen faktisk ikke er underfinansiert, da den ligger over gjennomsnittet i OECD. Han påpeker at skoleproblemene skyldes at lærerne brenner seg ut fordi de ikke klarer å sivilisere ungdommer fra MENA-land.
Han mener pressen lyver om Frankrike, og avslutter med dette:
Den desinformasjonen vi er vitne til hva gjelder saker i inn- og utland, er skadelig for nordmenn.
Nettopp derfor bør pressestøtte nulles ut og NRK avvikles.
Enda en tidligere NRK-medarbeider, Anders Magnus, stiller spørsmål ved om vi kan stole på pressen, og rapporterer fra innsiden. Han forteller hvordan han selv ble sensurert i statskanalen. Også han trekker fram noe som på mange måter ligner opptøyene i Frankrike, men som han mener at han ikke fikk dekket korrekt da han var NRKs utsending i USA – nemlig BLM-protestene. Han skriver i Aftenposten:
Det var heller ingen stor begeistring for reportasjer om hvor pøbelaktige og voldelige de venstreorienterte Black Lives Matter-demonstrantene oppførte seg mange steder i USA. Fokuset skulle ligge på politiets vold mot svarte.
Det ropes fra innsiden – når skal utsiden reagere?
Hvordan kan de som sensurerer, si at de bare vil redde demokratiet, når vi ikke en gang kan snakke sant før pensjonsalderen? Ytringsfriheten er demokratiets hjørnestein. Denne ironien puster oss tungt i nakken.
NRK og Faktisk.no
Faktisk.no bygger tilsynelatende på samme idé som BBC Verify. I begge tilfeller har en allmennkringkaster vært med på å opprette et faktasjekkorgan som av kritikere beskyldes for å «klø hverandre på ryggen».
Forskjellen er at situasjonen i Norge potensielt er enda mer problematisk, ettersom man i tillegg har fått med seg Verdens Gang AS, Dagbladet AS (Aller Media), TV 2 AS, Amedia AS og Polaris Media ASA på laget.
Grunnen til at jeg mener det er verre, er at hvis mediene skal kunne kalle seg uavhengige, kan de ikke samtidig være så til de grader knyttet sammen vedrørende «hva som egentlig er sant».
En annen grunn til at det er alvorlig, er at Faktisk.no i faktasjekkene sine lener seg på nettopp BBC Verify – som vi nå vet slett ikke er uavhengige.
Skoleavdelingen til Faktisk heter Tenk. Denne har utviklet et undervisningsopplegg til ungdomsskolen og videregående.
For å lære elevene «hvem de skal lytte til», som er ordene de bruker, relatert til informasjonen rundt protestene i Frankrike, og for å unngå å begynne å tro på «konspirasjonsteorier», er rådet: «Bruk flere uavhengige kilder før du gjør deg opp en mening».
Og hvem tror du er ramset opp blant noen få «de skal lytte til»? Svaret er BBC Verify.
For det første stemmer det ikke at de bruker «flere kilder», når Faktisk.no gir dem flere kilder som i realiteten er limt sammen og bruker hverandre til faktasjekker. Da ender de ganske riktig opp med flere navn på kildene de har brukt, og det ser pent ut, men er én organisme.
Det blir også helt feil når de kaller dem «uavhengige», det vet vi nå.
Dette er kommende generasjon som blir regelrett lurt til å bli ekstra dårlige på kildekritikk – av Faktisk.no.
Og hvis man beveger seg utenfor denne organismen, som er den statlige «sannheten», på tvers av flere stater, som feilaktig lærer oss at de er et mangfold, ser vi at man blir møtt med taktfaste svertekampanjer der samtlige av de store mediene «er seg sitt ansvar bevisst».
Vi går heller ikke lenger av banen for å fengsle for ytringer:
I juni kunne Document rapportere at vi i Norge for første gang har begynt å varetektsfengsle preventivt for ytringer man kan komme til å ytre.
Dette er nytt. Noe annet som er nytt, er dette:
I denne videoen forteller 22 år gamle Tonje Omdahl onsdag at hun nylig sonet 30 dager i fengsel for det hun har skrevet om barnevernet og politiet etter at hun som 13-åring mot sin vilje ble puttet i fosterhjem etter falske voldsanklager mot sin far.
Hun var glad i sin far, og påstod til barnevernet at han aldri slo. Hun ville bo hjemme hos ham som var glad i henne. Men barnevernet hadde andre planer. Som 22-åring er fengsel svaret når hun nå forteller offentlig om det hun er blitt utsatt for – fordi hun nevnte noen navn (man kan ikke ansvarliggjøre et «system», kun de ansvarlige, og det var dét hun gjorde).
Den statsautoriserte sannheten er at barnevernet skinner, selv om utlandet lager dokumentarer om det norske barnevernet – og vi har rekord i fellelser i Strasbourg, målt per innbygger. Si noe annet, og du skal i fengsel.
Vi har ennå ikke avslørt direkte statlig infiltrasjon i norske medier og i Faktisk.no, men det er ingen hemmelighet at da Faktisk.no-redaktør Kristoffer Egeberg i 2023 sluttet i sin stilling, gikk han direkte inn i en stilling hos PSTs avsnitt for åpne kilder, der han skulle jobbe med research og etterretning basert på åpen informasjon på internett.
Denne svingdørpraksisen limer sammen den klamme organismen. Og at vi denne gang snakker om etterretningen, er på ingen måte bedre enn om det er staten, slik som i England.
Så saken er neppe bedre i Norge enn i England, tror jeg.
Kanskje dette forklarer hvorfor norsk mainstream-presse er tause som østers om de britiske avsløringene.
Eller kanskje vi også her på berget har statlige infiltratører i mediene som i denne saken sier: «La dette ligge, vi vet at det er av allmenn interesse, men dette kan svekke tilliten».
Opprinnelig publisert på forfatterens Substack den 23. oktober 2026.
