Norsk Redaktørforening har vedtatt å gi Documents redaktør en formell advarsel. Formelle ting kan og vil bli forbedret, men det avgjørende er ulike virkelighetsoppfatninger som er så dype at de ikke kan stikkes under stol.
I januar 2021 var det 6. januar som ga grunnlag for kritikk. I dag er det islamiseringen av Europa og Norge. Så fort går utviklingen. Documents syn og dekning har vært konsistent. Trump ble snytt for valget i 2020, og 6. januar var en innside-jobb. Det har vi mye dokumentasjon på. Men norske medier ønsker ikke å viderformidle den.
Vi er klar over at vi stiller oss laglig til for hugg når vi fastholder vårt syn. Men dette er en så alvorlig kamp at vi ikke kan annet enn å si: Her står vi – og kan ikke annet.
At vi da bebreides for ikke å være sannhetssøkende, er en bekreftelse på at vi står i en kulturkrig som minner om de ideologiske kampene i det 20. århundre.
Med den forskjell at flertallet i dag er overbevist om at de har rett.
Tenk om flertallet tar feil? Da havner vi i krig med Russland. USA har vi allerede skjøvet fra oss.
Det er fristende å bruke uttrykket «ubehaget i kulturen». Det er en uro i befolkningen som ikke kommer frem i mediene, over både den økonomiske, politiske og kulturelt-religiøse kursen.
Språket er skåret til for å passe en ideologi, ikke for å beskrive virkeligheten.
Men som redaktør/journalist/medium er det bare én syretest som gjelder, og det er virkeligheten! Documents beskrivelse faller ikke i god jord hos mange av mediene. Men vår lojalitet må være til det landet vi ønsker skal bestå. Ikke til en konstruksjon som har underliggende premisser som vil ødelegge Norge som nasjon.
Norge går nå i spissen for bestrebelsene på å sette Russland på plass. Vi deltar mange divisjoner over vår styrke og spiller hasard med nasjonale interesser.
Det var det samme Terje Rød-Larsen, Mona Juul, Thorbjørn Jagland og Børge Brende gjorde. De drev et spill helt løsrevet fra moralske skrupler.
Akkurat slik ble politikken fremstilt i mellomkrigstiden: Politiske spillere satset som i et kasino.
Da blir befolkningen brikker.
Det samme gjelder den demografiske utskiftningen.
Mediene kan ikke vedta virkeligheten. Den utspiller seg foran øynene våre hver dag.
Anstøt
Styret skyver «sannhetssøkende» foran seg. Vi kan ikke oppfatte det annerledes enn at det er vår sannhet styret og flertallet finner støtende.
Både i Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og i foreningens vedtekter brukes begrepet «sannhetssøkende» om det journalistiske idealet. Begrepet må forstås som en beskrivelse av den journalistiske metoden, med krav til dokumentasjon, faktasjekk og kildekritikk, kildebredde og saklighet. Gjennom disse metodene søker journalistikken det som er sant.
Norske medier har selv brutt disse reglene systematisk i ti år i møte med den konservative bølgen. Det er ett syn på Trumps USA, og alle eksperter mener det samme. Er dette mangfold?
Vi tåler godt å høre samme budskap fra morgen til kveld. Men en enslig redaksjon som formidler et syn som i stadig økende grad deles av millioner og vinner valg etter valg, oppfattes som en trussel?
Du og Document har siden etableringen vært kritiske til store deler av det norske medielandskapet. Redaktørforeningen ønsker mediekritikk velkommen. Mediene skal i særlig grad tåle kritikk og debatt om sine publiseringer og sin rolle. Det er likevel en forskjell på konkret faglig eller politisk kritikk og gjennomgående, udokumenterte påstander som er rettet mot alle redaktørstyrte medier.
Er det flertallet som skal definere hva som tåles av «konkret faglig og politisk kritikk»? Document serverer ikke påstander, det er dokumenterte opplysninger i hver eneste artikkel. Man bruker ordet «meninger» omtrent som om vi synser.
I redaksjonell omtale av andre redaktørstyrte medier omtales de som «dypstatsmedier hele gjengen», som «lyver konsekvent», har «forvandlet folks virkelighetsbilde» og «kommet langt i kollaborasjon og tilpasning til et islamistisk styre». Lignende påstander fremsettes ofte og uten dokumentasjon. Styret mener slike generaliserende påstander bryter med foreningens formål.
Dypstaten er et begrep som er godt innarbeidet i utlandet, men norske medier bruker det som et skjellsord. Hva kan dét komme av? Er dette en uskyld som er troverdig? Eller er det slik at begrepet rammer den maktstrukturen Norge har bundet seg til de senere år?
Er det slik at norske medier ikke har styrke til å reise seg mot eller opprettholde en kritikk av dypstaten?
Det er ikke et skjellsord.
Vi har skrevet kilometervis om Biden-administrasjonens korrupsjon. Å si at vi ikke har dokumentert, er meningsløst.
Denne kritikken fremstår som dårlig skjult politisk disiplinering av en moderat opposisjonsrøst som norsk offentlighet trenger.
Jeg er egentlig skremt over hvor lav takhøyden er blitt i Norge.
