Odd Isungset kommenterer striden om Document og Redaktørforeningen og kommer med en viktig observasjon: Presseetikk har mye til felles med folkeskikk. Derfor er det skuffende å lese Isungsets oppsummering av Documents utvikling: Alt var så mye bedre før.
Jeg syns det har vært trist å følge utviklingen i Document.no.
For 20 år siden leverte nettstedet gode og viktige artikler om de store ytringsfrihetssakene i vår tid; Rushdie-saken og karikaturstriden.
Jeg vil særlig berømme redaksjonen for å fange opp det som skjedde i 2008/2009 da den rødgrønne regjeringen ville skrote blasfemiparagrafen, og erstatte den med en paragraf som ville gjøre det straffbart med kvalifiserte angrep på religion og livssyn.
Nå er det dessverre langt mellom avsløringene.
Det kommer kanskje an på øynene som ser: Hvilke sterke adjektiver er det Isungset mener at vi slår om oss med?
De drukner i kommentarartikler der adjektivbruken og den konspiratoriske ordbruken er så heftig at det som muligens var gode refleksjoner, drukner.
Slik sett mener jeg det er riktig at redaktørforeningen går i dialog med Hans Rustad, slik at journalistikken forhåpentligvis kan bli i samsvar med det regelverket som handler om faktakontroll, imøtegåelse og skille mellom kommentar og reportasje.
Dette minner meg veldig om 1960-årene, der «borgerpressa» insisterte på at kun de satt med fasiten. De begrepene Isungset opererer med, er ikke entydige. Hva er «faktakontroll?» Og skillet mellom kommentar og nyheter bryter mediene daglig.
Jeg vil heller påstå at det er journalistene i MSM som slår om seg med begreper uten å forklare dem. Hva er konspiratorisk ordbruk? Vi har ikke fått ett eksempel i løpet av alle disse ukene, bortsett fra i forbindelse med Shada-saken.
Hvorfor det er så ille at folk ønsker å komme til bunns i denne saken, er vanskelig å forstå. Jenta er død. Foreldrene vil gjerne vite mer. Men ikke mediene.
Det tjener ikke samfunnsdebatten å leite etter de styggeste adjektivene for å beskrive sine meningsmotstandere.
Det når ikke fram heller.
Jeg føler meg i alle fall ikke truffet av jeg som mangeårig tidligere NRK-journalist har vært en del av et mediehus som er en spydspiss som driver Norge i totalitær retning, slik Rustad nylig sa i Dagsnytt 18.
Det er viktig å understreke at det verken er god journalistikk, presseetikk eller noe utpreget ytringsfrihetsmot å sende direkte verken fra den forrige, eller fra den kommende pressekonferansen fra det konspiratoriske såkalte Shada-teamet.
I ytringsfrihetens randsoner er det som kjent mye som ikke er vakkert.
Er det «stygt» å si at NRK tar Norge i totalitær retning? Stygt er moralsk og estetisk. Har det noen som helst relevans hvis det er islam som vinner valg? Som i Sverige. Er vi tilbake til den gode tonen som under karikaturstriden? Spørsmålet er om det treffer eller ikke. Her har stygt noe fornærmende over seg. Er det relevant?
Det er merkelig hvor nærtagende gammelmedia er blitt. Det er også noe som er en throwback til 1960-årene.
Og her kommer Isungset også inn på den kommende pressekonferansen om Shada-saken, som «ikke vakkert». Hva er det som gjør Isungset så skråsikker at han kaller den konspiratorisk allerede før den har funnet sted? Nå må jeg nesten vende flasketuten andre veien: Han som aldri sa seg tilfreds med halvkvedede viser i Nygaard-saken, men fortsatte gravingen, vil nå bruke moralsk fordømmelse for å stanse dem som graver i Shada-saken!
Hva er det som går av norske journalister?
Er de plutselig blitt redd for sannheten?
Så er det Isungset som svinger seg opp med sterke ord.
Det er ellers et morsomt paradoks at Document.no mottar støtte fra den staten Rustad hater, en stat som ifølge ham er styrt av en forræder som er en ny Quisling.
Men slik er det heldigvis i Norge, vi er rause med støtte til de som sørger for meningsmangfold.
Dette i sterk kontrast til USA, der pressefriheten demonteres dag for dag, der presidenten lyver, utestenger og saksøker medier han ikke liker.
Hvorfor skulle vi hate staten? Staten øser ut penger i øst og vest. NOREF? 700 mill. IPI? Ukraina? Synes Isungset vi skal være takknemlige som presses hver eneste dag av både stat og medier?
Men jo mer karikert USA fremstilles, jo mer godslig er Norge.
Det er et bilde jeg ikke kjenner meg igjen i på noen side av Atlanteren.
