PFU-fellelsene hagler inn. Samtidig felles en avis for å ha publisert en tekst av Anne Kalvig om kjønn og trans, og under behandlingen trekkes det paralleller til hvordan jødene ble omtalt før andre verdenskrig. Det er på tide å spørre: Hvor er fornuften blitt av?
Det har vært noen intense dager for Document. Onsdag kom to nye fellelser i Pressens Faglige Utvalg. Vi publiserer selvsagt fellelsene og lar leserne gjøre seg opp sin egen mening. Men vi må også kunne stille spørsmål ved det som nå skjer.
I den ene saken dreier det seg om en nordmann som ble arrestert etter en alvorlig hendelse i Huddersfield i Storbritannia. Vi identifiserte ham ikke med navn. Vi lenket til britiske medier hvor navnet allerede var publisert.
Senere sto moren selv frem i Daily Mail med navn og bilde, sammen med sønnen. Vi var derfor sikre på at PFU i hvert fall ikke kunne felle oss for identifisering. Men det gjorde de. Internett kjenner ingen norske landegrenser. Likevel later vi til å være på vei mot et system hvor opplysninger kan ligge åpent tilgjengelig hos store utenlandske medier, mens norske medier risikerer å bli felt for å vise leserne hvor de kan finne dem.
Vi er nesten tilbake til tiden før internett. Hvor er fornuften?
Anne Kalvig og grensene for det tillatte
Så satt jeg onsdag kveld og leste teksten til Anne Kalvig som RA Stavanger publiserte og fjernet igjen etter et par timer. Jeg måtte lese den en gang til. For hva var det egentlig som var så grovt?
Dette var en tekst om kjønn, trans og kvinners rettigheter. Man kan være enig eller uenig med Kalvig, men dette er spørsmål som åpenbart må kunne diskuteres i en fri presse. Likevel ble avisen felt. Enda mer oppsiktsvekkende var diskusjonen i PFU, der det ble trukket en parallell mellom omtalen av transpersoner og hvordan jøder ble omtalt i mellomkrigstiden. Da bør varsellampene begynne å blinke. For hva er det egentlig man sier?
At bestemte oppfatninger om biologisk kjønn ikke bare er feil, men så moralsk forkastelige at de kan sammenlignes med språkbruken som gikk forut for Europas største katastrofe? Anne Kalvig er en meget modig og sterk dame. Hun fortjener støtte for å våge å stå i dette.
Det interessante er også at teksten hennes senere ble publisert i Danmark. Igjen møter vi det samme paradokset: Det som blir problematisk i Norge, kan leses hos våre nærmeste naboer. Hva er da hensikten med å forsøke å etablere norske informasjonsgrenser?
Presseetikk krever skjønn
Vær Varsom-plakaten er viktig. Presseetikken er viktig. Men regler fungerer bare dersom de praktiseres med skjønn og fornuft. Det gjelder også bruk av anonyme kilder.
Anonyme kilder har alltid vært en nødvendig del av journalistikken. Mennesker sitter på opplysninger som offentligheten bør kjenne til, men kan risikere jobb, posisjon eller andre alvorlige konsekvenser dersom de står frem. Hvis terskelen for å bruke slike kilder blir så høy at redaksjonene ikke tør bruke dem, er det ikke bare Document som får et problem.
Da får journalistikken et problem.
Det paradoksale i Kalvig-saken er at redaktøren i RA Stavanger faktisk fjernet teksten etter bare et par timer. Det hjalp ikke. Han ble felt likevel. Da er det lov å spørre hva slags presseetisk regime vi er på vei mot.
Hvem bestemmer de etablerte sannhetene?
Dette handler om noe større enn PFU. Det handler om hvilke oppfatninger som får etablere seg som sannheter i norsk offentlighet, og hvor vanskelig det etter hvert blir å utfordre dem.
Vi ser det i spørsmål om kjønn. Vi ser det i innvandringsdebatten. Og vi ser det i utenrikspolitikken.
Palestina og Ukraina er to av de store moralske spørsmålene i vår tid, og rundt begge konfliktene har det utviklet seg sterke politiske fortellinger. Men virkeligheten lar seg ikke alltid presse inn i de samme politiske alliansene. Det oppstår sprekker. Det er derfor interessant når mennesker og miljøer som står sammen i én sak, plutselig står på hver sin side i en annen.
Det forteller oss noe om hvor kunstige noen av de politiske alliansene egentlig er.
Brennpunkt og miljøet rundt Rød-Larsen
Deretter så jeg første del av NRKs Brennpunkt om Terje Rød-Larsen og Mona Juul. Det er interessant fjernsyn. Men det etterlater også et stort spørsmål: Hvor er resten av miljøet? Terje Rød-Larsen og Mona Juul kom ikke ut av intet. De var en del av et norsk politisk og diplomatisk miljø med forbindelser inn i Utenriksdepartementet, Arbeiderpartiet, FN-systemet og internasjonale nettverk. Dette var mennesker som kjente hverandre, arbeidet sammen, hjalp hverandre frem og satt på tilgang til noen av de viktigste maktarenaene Norge hadde.
Alle forstår at her er det en maktkabal som har utvekslet kunnskap, tjenester og nettverk. Da holder det ikke bare å studere enkeltpersonene. Hvem åpnet dørene? Hvem visste hva? Hvordan fungerte forbindelsene mellom UD, Arbeiderpartiet, organisasjonene og de internasjonale institusjonene? Og hvorfor er det så vanskelig for norske medier å undersøke selve miljøet?
Det er der den virkelig interessante historien ligger.
Terje Rød-Larsen og Mona Juul er produkter av et miljø som hadde makt og godkjenning. Hvis man bare gransker personene, men ikke systemet som løftet dem frem, risikerer man å gå glipp av den viktigste delen av historien.
Fra folkebevegelse til elite
Øystein Steiro har skrevet flere viktige artikler om maktkonsentrasjonen i Norge og om utviklingen i Arbeiderpartiet. For dette handler også om hvordan Norge har forandret seg. Arbeiderpartiet var en gang en enorm folkebevegelse. Partiet, fagbevegelsen og de lokale organisasjonene bandt mennesker sammen og ga vanlige folk politisk innflytelse.
Det samme gjaldt på en annen måte de kristne folkebevegelsene. Disse strukturene er blitt svekket. I stedet har vi fått et samfunn hvor stadig mer makt er konsentrert i mindre miljøer – politisk, kulturelt, administrativt og medialt. Det skaper en helt annen dynamikk.
På 1970-tallet sto de radikale utenfor institusjonene. De bygget sine egne aviser og organisasjoner og utfordret makten. I dag sitter arvtakerne etter denne bevegelsen i stor grad inne i institusjonene. De sitter i mediene, akademia, organisasjonene og deler av statsapparatet.
Det gjør også reaksjonen på medier som Document interessant. For hva skjer når mennesker som oppfatter seg selv som opposisjonelle, plutselig er blitt establishment? De fortsetter å tenke som om de kjemper mot makten.
Men nå er de selv makten.
Historien lar seg ikke kontrollere
Det ser vi også i Tyskland. Alternative für Deutschland har vokst samtidig med at partiet er blitt møtt med en massiv politisk og medial motstand. Tanken synes å være at dersom man bare omtaler et politisk fenomen negativt nok og ofte nok, vil det forsvinne. Men historien fungerer ikke slik. Mediene tror de kan mane et fenomen ned i jorda ved å svartmale det. Det kan få motsatt effekt.
Hvis millioner av mennesker opplever at deres egen virkelighet ikke stemmer overens med det bildet politikere og medier presenterer, mister ordene etter hvert sin kraft. Folk ser rundt seg. De sammenligner det de hører med det de selv opplever. Og dersom avstanden blir for stor, begynner de å stole mer på egne øyne enn på mediene.
Da hjelper det ikke hvor mange ganger man gjentar de samme karakteristikkene. Det blir tomme slag i lufta.
Norge er et lite land
Det samme perspektivet mangler ofte når norske og danske medier omtaler Donald Trump og USA. Man kan mene hva man vil om Trump. Men USA er en stormakt, og Norge er et lite land. Det er et faktum vi av og til synes å glemme. Norge og Danmark er som to kjøkkenhager i den store geopolitiske verden. Likevel kan man få inntrykk av at skandinaviske kommentatorer tror Washington sitter og venter på deres vurdering av den amerikanske presidenten.
Det gjør de selvfølgelig ikke.
Dette blir langt mer alvorlig når holdningene i mediene også påvirker det politiske miljøet. For Norge er sikkerhetspolitisk avhengig av USA. Da burde spørsmålet være hva som tjener norske interesser, ikke hva norske kommentatorer synes om personen som sitter i Det hvite hus.
Trump har et enormt arbeidstempo og opererer med en kraft som står i sterk kontrast til det bildet mange norske medier gir av ham.
Det samme gjelder forholdet til Kina. Vi får stadig høre analyser hvor Xi Jinping fremstilles som den langsiktige og sterke strategen, mens Trump fremstilles som uforutsigbar og kaotisk. Men stormaktspolitikk avgjøres ikke av hvilke karakteristikker europeiske kommentatorer foretrekker.
Den avgjøres av makt, økonomi, militær kapasitet, energi, handel og evnen til å bruke kortene man faktisk sitter med.
Et spill for de store
Norge må forstå hvilken verden vi lever i. Geopolitikk er et spill for de store, ikke for de små. Små land må være desto klokere. Vi har ikke råd til å gjøre oss mindre enn vi behøver å være fordi våre egne politiske og mediale miljøer er så sikre på sin moralske overlegenhet at de glemmer hvordan makt faktisk fungerer.
Det gjelder også pressen. En presse som slutter å være nysgjerrig og i stedet begynner å vokte grensene for hvilke meninger som er akseptable, vil før eller siden miste noe helt avgjørende: Tilliten.
Dét er kanskje den røde tråden gjennom alt dette – fra PFU og Anne Kalvig til Brennpunkt, de norske maktmiljøene, Tyskland og USA.
Hvem bestemmer hvilke spørsmål som kan stilles? Hvem bestemmer hvilke oppfatninger som er respektable? Og hvem gransker dem som selv sitter med makten til å definere grensene?
Det er nettopp derfor en fri presse ikke bare trenger regler. Den trenger mot. Og den trenger fornuft.
Guds fred.
Dette er en tilrettelagt tekst fra en transkripsjon av skogpod datert 24.09.26, og som sådan er den typisk for stilen og tankemønsteret.
Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!
