Dagsavisen tar feil i nesten alt i sin leder om Hans Rustad og Redaktørforeningen.
Det eneste avisen har rett i, er at det ikke er en menneskerett å være medlem. Nei. Det er noe mye viktigere: det er beviset på om foreningen faktisk mener det den sier om mediemangfold.
For det er nettopp derfor Rustad fortsatt vil være med. Kast ham ut, så sitter Redaktørforeningen igjen uten en eneste avvikende stemme. Et laug uten en eneste kritiker er ikke et fagfellesskap.
Da blir det et ekkokammer med vedtekter.
Dagsavisen skriver at foreningen har «premisser for å bli med». Riktig. Og ett av dem, om avisen hadde lest sine egne prinsipper nøye nok, burde vært at et fellesskap som hevder å verne om mediemangfold, faktisk tåler den ene stemmen som ikke er enig med de andre i rommet. Vil Redaktørforeningen ha mangfold, må de tåle Document. Og de må tåle at Document ønsker å jobbe for å endre noen av reglene i foreningen innenfra. Det er ikke et angrep på fellesskapet. Det er å ta et fagfellesskap på alvor.
Påstanden om VVP er bare tull
Dagsavisen skriver at Rustad «virker lite interessert» i å følge Vær Varsom-plakaten. Det er en påstand uten dekning, og lederskribenten kunne sjekket det selv.
Ja, Document er felt en god del ganger i PFU. Det benekter vi ikke, og dét har vi aldri gjort. Men vi trykker fellelsene, slik vi er pålagt. Vi gjør det ikke i en bortgjemt notis, slik andre redaksjoner ofte nøyer seg med. Vi gir sakene sin egen, synlige plass, med hele fellelsen presentert, slik at leserne selv kan danne seg en mening om hva vi ble felt for.
Det er nettopp dét VVP krever av en redaksjon som tar kritikk på alvor.
Sett i proporsjon: Over de siste ti årene troner NRK øverst på fellelsesstatistikken, med 33 fellelser. TV 2 og Finansavisen følger med 21 hver. Document er ikke i nærheten av den toppen.
Dagsavisen er heller ikke uten noen egen historikk her. I 2023 hadde avisen selv to individuelle fellelser i PFU, og var i tillegg med i en kollektiv fellelse sammen med syv andre aviser for en rasismesak fra Norway Cup som alle hadde videreformidlet fra samme kilde. Det var for øvrig Document som omtalte den fellelsen da den kom.
Å telle Documents fellelser uten å nevne at både NRK og Dagsavisen selv har sin egen historikk, og at det er Document som har dekket den, er ikke journalistikk. Det er selektiv bokføring.
Bevar Norge er ikke Document
Dagsavisen skriver at Document har «etablert en lang rekke lokallag», og at dette «siden i fjor» er kjent som Bevar Norge, som angivelig «får solid dekning på redaksjonell plass». Dette er misvisende og noe Dagsavisen selv kunne sjekket.
Bevar Norge ble stiftet i november i fjor, nettopp fordi Document tok konsekvensen av VVPs krav om å skille redaksjon fra aktivisme. Det som tidligere var uformelle lokallag, ble samlet i en egen, selvstendig organisasjon med sitt eget styre, uavhengig av Document. Den eneste tilknytningen som er igjen, er at noen av oss av og til holder foredrag på deres møter, slik vi ville gjort for hvilken som helst annen forening som spurte. Det er ikke «redaksjonell dekning». Det er at vi tok på alvor det skillet Dagsavisen etterlyser, mens Dagsavisen ikke har gjort seg umaken å sjekke om vi faktisk gjorde det.
Hvem søker egentlig sannheten?
Dagsavisen skriver at det er «få spor» av at Document driver sannhetssøkende, relevant, saklig og allsidig journalistikk. Vi vil påstå det motsatte.
Hvis noen faktisk søker sannheten i norsk offentlighet, er det Document. Vi er den redaksjonen som konsekvent setter fingeren på volden innvandrere står bak i det norske samfunnet, et tema store deler av resten av mediebransjen helst later som ikke finnes. Det er ikke populistisk. Det er å dekke det som andre velger bort.
Dagsavisen avslutter med at de «vil forsvare Rustads absolutte rett til å ytre seg», men mener han «ikke hører hjemme» i foreningen han er kritisk til. Det er en fin frase å gjemme seg bak. Realiteten er at Dagsavisen vil ha ytringsfrihet for alle som allerede er enige med dem, og et eget sett med regler for den ene som ikke er det.
Fredag avgjør styret i Redaktørforeningen om de tør stå for sitt eget mangfoldsprinsipp, eller om de bare er pyntet med mangfoldsbegrepet.
