Redaktøren i Minerva, Nils August Andresen, har funnet ut av hvor grensen min skal gå. Ikke ved at jeg kjenner etter selv. Men ved at han har bestemt det for meg, og satt en frist.
«Går det en grense noe sted, for dem personlig? Hvis den ikke går ved disse uttalelsene, er det en fare for at den ikke går noen steder», skriver han om meg og mine kolleger i Document.
Legg merke til logikken. Enten slutter jeg i dag, på Andresens kommando. Eller så har jeg, ifølge Andresen, ingen grenser i det hele tatt. Aldri. Uansett hva.
Dette i kjølvannet av den drittpakken som nå er blitt servert min redaktør, Hans Rustad. Her har Filter Nyheter tatt for seg forskjellige utdrag fra Rustads veldig populære skogpod, og tatt utsagn ut av sin sammenheng og i verste mening lagd en kuruke av en artikkel. Den artikkelen har så blitt delt og plukket opp av andre medier, deriblant Minerva, hvor altså redaktør Andresen ser det som sin oppgave å få oss som jobber i Document til å slutte.
La meg først gjøre det klinkende klart for Minervas redaktør og andre:
Jeg støtter Hans Rustad i absolutt alt han har sagt! Absolutt alt! For hvis jeg ikke gjorde det, så ville jeg jo lyve både for meg selv og for andre. I motsetning til Andresen, har jeg ingen problemer med å stå opp for sannheten. For det er nemlig sannheten dere har fått høre Rustad fortelle i sin skogpod. Og her skal dere få lese hva Andresen skriver om sannheten:
«Det største problemet med Documents redaktør Hans Rustad er ikke at han mener Norge står overfor en muslimsk invasjon. Det er ikke at han mener øvrige medier voldtar sine lesere. Det er ikke engang at han er med i Redaktørforeningen eller at Document mottar pressestøtte. Det er i stedet at han kaller sine politiske motstandere landsforrædere og antyder at de fortjener en dertil passende straff.»
Vi skal ta for oss disse punktene ett for ett, men la oss begynne med det siste først.
Hva kaller man en politiker som i kraft av sin posisjon selger ut naturressurser, avgir makt til utlandet, gir bort penger fra Oljefondet til utlandet, og så lyver om det til befolkningen etterpå?
Andresen! Kom med et godt svar på dette, et ærlig svar, om du kan. Hva er det første som slår deg? Quisling? Landsforræder? Fortell oss hva man kaller slike politikere, er du snill.
Det er riktignok retorisk tungt og historisk ladet, men slett ikke forbudt, og spesielt når det er satt i en kontekst. Når det gjelder det Andresen skriver om antydninger til en passende straff, så blir igjen mitt spørsmål til ham:
Hva synes du er en passende straff, Andresen?
Så til dette med en muslimsk invasjon. SSB vil ikke operere med religiøs etnisitet, så vi finner ingen eksakte tall, men det er en kjennsgjerning, også basert på enkelte tall fra SSB, at kvinner med bakgrunn fra muslimske majoritetsland (særlig Afrika og deler av Asia/Midtøsten) får i snitt flere barn enn etnisk norske kvinner. Når man så i «normale» år (uten store flyktningkriser) tar imot 10.000–12.000 personer fra muslimske majoritetsland, hva skal man da kalle det? Jeg er villig til både å lytte og lære av deg, Andresen. Fortell meg hva du mener vi skal kalle det. Invasjon er ikke et så dårlig ord i så måte, er det vel?
Så til dette med at mediene voldtar sine lesere. Nå er jeg spent, Andresen! Hva vil du kalle det når mediene går ut og forteller leserne sine at kloden brenner, illustrert av kullsorte kart og farevarsler om hetedøden, mens det ute sitter en familie med luer, votter og pledd rundt seg, og som midtsommers, år etter år, desperat prøver å fyre opp grillen i 12 grader?
Jeg lytter, Andresen! Fortell meg dette. Lær meg hvor mine grenser bør gå.
NTB sin egen tekst til dette bildet. «Lange, flotte istapper gir litt ekstra julestemning. Et stort snøfall har preget Oslo og resten av Sør- og Østlandet de siste døgnene, og det er meldt sprengkulde i dagene som kommer.»
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ifølge deg, Andresen, er altså ikke det største problemet at Rustad er med i Redaktørforeningen, eller at Document mottar pressestøtte, men det er et problem. Bare ikke det største. Ja, dere som skriker opp om mangfold og inkludering til daglig, utelater dette helt når det er meningsmotstandere man står overfor. Da gjelder andre regler.
Hva skal vi kalle det for noe, Andresen? Drittsekker, kanskje?
Så til hvor mine personlige grenser går. Ifølge deg går de ingen steder hvis jeg er enig med Hans Rustad. Men jeg har faktisk en grense, jeg, Andresen. Min grense går ved å la mennesker som føler at de er hevet over andre, belære meg om hva som er riktig og galt i samfunnet.
Jeg vil avslutte med tidligere statsminister Jan P. Syses glimrende kommentar til en av dine kolleger i media:
«Det er greit at du prøver å lure meg ut på glattisen, men det får være grenser.»
Jeg trenger ikke Andresens frist for å vite hvor grensen min går. Jeg trenger bare å slutte å spørre ham om lov.
