Tre redaktører i Morgenbladet melder seg ut av Norsk Redaktørforening i protest mot at Documents redaktør ikke er blitt kastet ut. Det er en rent demonstrativ handling, all den stund eksklusjon må følge en nøye avtalt prosedyre: Det må sendes advarsel, og vedkommende må få anledning til å forsvare seg.
Det løpet er ikke påbegynt. Det er mulig at de tre redaktørene ønsker å fremtvinge at saken «svares ut», som VGs Gard Steiro formulerer det. De håper nok på følge av flere?
VGs Anders Giæver svevet i den villfarelse at Document hadde fått en advarsel av styret i 2021, men måtte innrømme for åpen mikrofon at dét var feil. Documents redaktør fikk kritikk for beskrivelsen av 6. januar, men ikke refs.
Det er samfunnsredaktør Bjarne Riiser Gundersen, idé- og debattredaktør Ingeborg Misje Bergem og kulturredaktør Bernhard Ellefsen som har forfattet brevet til Redaktørforeningen.
Det kan leses i sin helhet her.
Ordet som går igjen i brevet, som i andre saker om Documents redaktør, er «konspirasjonsteorier». Det er et ord som det har gått inflasjon i, og som tvert om vekker negative assosiasjoner hos mange. De husker pandemien, da det å sette spørsmålstegn, først ved virusets opphav, så ved vaksinene, ble omtalt som nettopp konspirasjonsteorier.
At det for flere år siden kom dokumentasjon som viste at Anthony Fauci var med på å finansiere forskningen i Wuhan og at Big Pharma var i gang med vaksiner parallelt med at pandemien brøt ut, er etablerte fakta i utlandet, men ikke i Norge.
Epstein-kommisjonen gransker Børge Brende, Rød-Larsen, Mona Juul og Thorbjørn Jagland. Disse var nettopp del av en konspirasjon. Epstein ble dekket av noen høyt oppe i systemet allerede i første rettssak. Den ble skåret ned til et par ofre, og påtalemakten frasa seg retten til å reise nye saker. Hvis noe er en konspirasjon, så er det Epstein.
Likevel vil hovedstrømsmediene ha enerett på ordet konspirasjon, sammen med myndighetene, som fester et stadig strammere grep om ytringsfriheten.
I virkeligheten er det sannhetsbegrepet de vil ha monopol på.
Vi er frekke nok til å si at dét er det ingen som har. Vi tror tvert imot at alle har rett til å bidra for å trekke mest mulig frem i lyset.
Kun ulike vinkler og perspektiv kan bidra til et helhetlig bilde.
Men flere redaktører reagerer med raseri fordi det finnes en liten aktør som gjør ting på en litt annen måte og nekter å forholde seg til det vedtatte scriptet.
Hva kan dét komme av?
Tåler de ikke mangfold? Pluralitet? Skal alt tvinges inn i én form?
Det spørsmålet stilles ikke en gang, og det innvarsler et klimaskifte i norsk offentlighet.
