Det går en konkursbølge over landet, hvor stadig flere historiske og veletablerte bedrifter havner hos skifteretten. Særlig innen bygg og anlegg og annen energibasert industri er det krise. Dette er uhyggelig, ettersom norsk næringsliv alltid har hatt billig energi som viktigste, og nær eneste, konkurransefortrinn. Sist ut er Ulefos jernverk, som skal legges ned etter 350 år.
Alle som er overrasket, må ha glemt de siste 40 årene med globalismen til Arbeiderpartiet og Høyre: Helt siden 1980-tallet har de systematisk avviklet norsk industri og hjørnesteinsbedrifter til fordel for «fri flyt» av mennesker, varer og tjenester fra lavkostland – og alle andre som vil ha fri tilgang til det norske byttet. Nå har eliten klart å ødelegge billig energi også, og her er både tidslinjen og sammenhengene viktige å få med seg.
«Pytt-pytt, vi politikere skal skape nye og bedre jobber»
Selve fundamentet for globalistenes rasering av norsk industri og hjørnesteinsbedrifter siden 1981 var løftet om en ny og bedre fremtid for norske industriarbeidere. Med akademikeren Gro ved roret var nemlig industri litt skittent og gammeldags, og denslags kunne fattige lavkostland ta seg av gjennom teorien om komparative fortrinn. Verden skulle forbedres med fri flyt! Men ingen grunn til bekymring:
Snart skulle digitalalderen og annen modernitet skape horder av nye jobber for kvalifiserte, vestlige arbeidere. Men det skjedde aldri. I stedet tok lavkostlandene uten HMS-reglement disse jobbene også, og Norges viktigste hjørnesteinsbedrift i distriktene ble velferdsindustri og Nav. Dette er det viktig å ha i bakhodet, for det er nøyaktig det samme som skjer nå:
Selv om folk mister jobber, livsverk og nattesøvn, og et lokalmiljø mister en entreprenør som har vært bunnsolid i 50 år, eller en hjørnesteinsbedrift som har vært der i 350 år, så plager ikke det adelskapet i Oslo det miste. Pytt-pytt. Det kommer nye og bedre jobber med det grønne skiftet! For vi politikere er geniale, og har vedtatt at vi skal leve av å redde klimaet. Men heller ikke dét kommer til å skje. Det er et fantasifoster.
Politikere kan nemlig ikke vedta fremtid og lønnsomhet. Denne typen planøkonomi er forsøkt i samtlige sosialistiske diktatur og land, og det har feilet fullstendig. Det virker ikke, lønner seg ikke, overlever ikke og blir avhengig av korrupsjon og subsidier, for å produsere produkter som enten er bare tøv, eller er basert på økonomiske modeller som er bare drømmer og visjoner. Da går økonomien i stå.
Ledere uten lederevner eller ansvar
Ap- og Høyre-ledelsen tar aldri ansvar for noe som helst. De skylder konsekvent på alt og alle andre: covid, Putin, krig, uro i verden, valutamarkedet, opposisjonen, Trump, voodoo og høyreekstreme bak hver en busk. Det er patetisk, for hvis man frivillig påtar seg å være leder, så innebærer det også at man påtar seg ansvaret for det som går galt. Jobben som leder innebærer å ha evne til å oppdage kriser før de oppstår og dempe skadevirkningene. Hva skal man ellers med ledere?
Politiske ledere i Norge og Europa gjør det stikk motsatte. De sutrer de når de hetses for alle feilene de gjør, og sykmelder seg når de tas med hånden i kakeboksen. Men mangelen på voksne folk er ikke det største problemet: Det største problemet er at eliten anser seg selv som overlegne både på IQ, innsikt og moral, og har en hybris som ellers var forbeholdt solkonger på 1600-tallet. Komplett med et hoff av spyttslikkere rundt seg, og en balkong hvorfra de kan se ned på sine subjekter og lure på hvorfor det er så mye knyttnever, fakler og høygafler i folkehavet.
Middelmådigheter med hybris til å vedta fremtiden
Denne spektakulære kombinasjonen av ansvarsfraskrivelse som en femåring, hybris som en solkonge og omgangskrets rensket for kritikere og kompetanse, skaper et politisk miljø man ikke har sett siden kommunismens glanstid på 1960-tallet: Ledere som bestemmer hvordan fremtiden skal se ut, og vedta hva næringslivet skal drive med og leve med i fremtiden.
Støres famøse utsagn «vi skal leve av å redde klimaet» burde skremt livskiten av NHO og alle næringslivsledere. Støre har nemlig null forutsetning for å kunne slå fast hva fremtidens næringsliv vil finne lønnsomt, og enda verre: Med dette slo han fast at dagens industri og næringer kan avvikles, som en selvfølge. Alt det gamle skal vekk, og det nye geniale han har i hodet sitt, skal bli suksess. Hvordan blir man så arrogant? Ved å fjerne alle kritikere og analytikere, og bare omgi seg med yes-men.
Helt siden midten av 1980-tallet har altså globalistpolitikere forsikret bekymrede arbeidere om at flytting av arbeidsplasser til lavkostland er en god ting, og dessuten uunngåelig. At hjørnesteinsbedriften går konk under «fri flyt», er egentlig bare bra. «Endring er sunt!» Eller «Dette kan bli en ny start!» og den slags tomme floskler. Arbeiderne på Ulefos vil også bli servert samme løgn som gjennom de iste 40 år: «Disse arbeidsplassene vil bli erstattet av nye, bedre og mer moderne jobber».
Men det vil aldri skje. Nav er neste.
