Ekstremt høye temperaturer er ikke blitt vanligere i USA i de senere tiårene, sier den kjente amerikanske klimaforskeren John Christy.
Den mangeårige professoren ved University of Alabama i Huntsville (UAH) har kommet til denne konklusjonen etter å ha undersøkt rådata fra mer enn 1200 værstasjoner i de 48 sammenhengende statene i landet.
Christy publiserte resultatet i det vitenskapelige tidsskriftet Theoretical and Applied Climatology i april i år, og snakket om det med Epoch Times sist helg.
«Vi har systematiske målinger i USA som viser at ekstremvarmen på 1920-, 1930- og 1950-tallet var mye større enn den vi ser i dag», sier Christy.
Funnet er sensasjonelt, men rapporteres ikke av de 99,9 prosent av mediene som er klimapolitisk korrekte. Så hvordan kan det ha seg at masse mennesker går rundt og tror på noe som helt enkelt er usant?
Forklaringen er nesten ikke til å tro for legfolk: National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) i USA opererer med datasett der de høyeste temperaturene som figurerer i rådataene, er blitt fjernet.
For enhver som har jobbet vitenskapelig med store datasett av fysiske måleresultater, er ikke dette like utrolig. På grunn av tekniske feil, feil i databehandlingen, feil med måleutstyret etc. vil man fra tid til annen finne «ville» data, det vil si data som enten er fysisk umulige eller ekstremt usannsynlige. For ikke å risikere at garantert falske data korrumperer dataanalysen, blir datasettene rensket for de «ville» tallene.
Men hva om det også forsvinner autentiske observasjoner i denne filtreringsprosessen?
Det ville Christy finne ut av:
Christys forskning innebar å gå tilbake gjennom de opprinnelige rapportene og samle inn de ekstreme datapunktene som NOAA hadde fjernet fra beregningene sine.
Dette omfatter mer enn et århundre med værstasjonsrapporter, fra tidlige håndskrevne notater fra Army Signal Corps og Weather Bureau til målinger utført av militæret og føderale etater i dag, som alle samles i et sentralt nettverk administrert av NOAA.
Den velrenommerte klimatologen stusset over det han så:
NOAAs tall reiste spørsmål og førte til flere undersøkelser, sier Christy, for noe av det NOAA-dataene viste som nylige rekordhøye temperaturer, stemte ikke overens med det han husket fra sin egen erfaring.
«Da jeg gikk gjennom de digitaliserte føderale dataene, la jeg merke til at regjeringens nettside oppgir at den høyeste temperaturen noensinne i Newport, Oregon, var 94 ºF», sier Christy.
94 ºF tilsvarer litt over 34 ºC. Men Christy var selv oppvokst på vestkysten, og han fikk det ikke til å stemme at dette var noen rekordhøy temperatur.
Og ganske riktig:
Så gikk han tilbake til de opprinnelige håndskrevne temperaturmålingene for dette stedet og fant ikke bare en måling på 100 ºF i juni 1925, men også ti andre dager med temperaturer over 94 ºF i Newport.
Christy tok fatt på et monumentalt rekonstrueringsarbeid:
Han innarbeidet disse manglende tallene og gjorde deretter det samme for andre rapporter fra de over 1200 stasjonene over hele USA.
For å bekrefte at disse ekstreme temperaturene ikke var en feil, kryssjekket Christy funnene sine med andre nærliggende stasjoner for å se om de hadde lignende målinger.
«Dette krever enormt mye manuelt arbeid, og det er noe vi rett og slett ikke har i dag, fordi alt gjøres med AI eller en data-algoritme», sier han. Men uten de opprinnelige dataene «kan man ikke helt forstå klimaets sanne natur og den typen raske ekstremhendelser som faktisk forekommer».
«Datasettet mitt er langt mer komplett enn det den føderale regjeringen stiller til rådighet for vitenskapelige forskere», sier Christy.
Analysen av det komplette datasettet tegner et helt annet bilde enn det vi ser i mediene dag ut og dag inn:
Christys analyse tyder på at perioden med de mest ekstreme maksimumstemperaturene var 1930-årene, og ikke de siste tiårene, slik det ofte rapporteres.
Forekomster av ekstrem varme har ikke økt nevneverdig i løpet av det siste århundret, sier Christy, og det er færre tilfeller av ekstrem kulde.
At ekstrem kulde har avtatt, er den avgjørende faktoren for økningen i gjennomsnittstemperaturene.
Christy mener at urbanisering langt på vei forklarer observerte økninger:
I tillegg skjedde størstedelen av temperaturøkningene Christy fant, om natten, mens dagtemperaturene i stor grad holdt seg stabile. Han fremsatte en hypotese om at dette tydet på en annen påvirkning enn bare CO2-utslipp.
«Nattetemperaturene har steget kraftig de siste 120 årene», sier Christy.
«Det skyldes menneskelig utbygging rundt værstasjonene, fordi nattetemperaturene er langt mer følsomme for urbanisering – parkeringsplasser, bygninger, avskoging og så videre – enn dagtemperaturene.»
I løpet av det siste århundret har mange steder der temperaturmålinger ble utført, blitt påvirket av urbanisering og utbygging i forstadsområder, med bygging av asfalt- og betongkonstruksjoner i tidligere landlige områder, sier han. Disse konstruksjonene absorberer varme om dagen og avgir den om natten.
«Man kan ikke legge skylden på klimagasser alene, fordi den urbane effekten er så åpenbar ved disse stasjonene», sier han. «Det skal ikke mye til for å skape en urban varmeøy – man kan bare bygge en parkeringsplass ved siden av en stasjon på landsbygda, og så har man en urban varmeøy på gang.»
Da analysen var gjort, gjenstod kampen for å få den offentliggjort, som for én gangs skyld ble vunnet:
Det var ingen enkel oppgave å få sine nyeste funn publisert i et akademisk tidsskrift.
«Fagfellevurdererne prøvde å finne alt de kunne for å avvise den, og å kjempe mot det tar lang tid og krever mye innsats», sier Christy.
«Jeg måtte overvinne mange innvendinger, og jeg måtte overbevise dem ved gjentatte ganger å gå igjennom en prosess der jeg viste: ‘Dette er innvendingen din, jeg har testet den, og den er feil.’»
«Det har vært andre artikler vi rett og slett aldri har klart å få publisert. Det er uheldig, for det betyr at verden ikke får sjansen til å se resultatene av denne typen forskning.»
Christy gikk nylig av med pensjon, men fortsetter sitt virke ved universitetet som emeritus. Selv i Trumps USA, der Christy har vært engasjert av den føderale regjeringen, var ikke dét noen selvfølge.
Christy mener at det er vanskelig for akademikere som stiller spørsmål ved de rådende fortellingene om klimaet, å skaffe seg forskningsmidler eller bli publisert.
«Når det gjelder et tema som klimaendringer, er det så intolerant som det kan bli», sier han.
«Men jeg er takknemlig for å være her i Alabama, hvor man fremdeles har muligheten til å stille spørsmål og undersøke de faktiske dataene uten å bli sparket for det.»
En talskvinne for NOAA bullshitter når Epoch Times kontakter institusjonen for en kommentar om datasettet. Hva annet kan hun gjøre?
Det at realistiske temperaturer er blitt fjernet fra det offisielle datasettet, er et kolossalt forklaringsproblem. Det skulle vel aldri skyldes korrupsjon? Da er gode bortforklaringer like dyre som de var etter «Climategate» i 2009.
Christys vitenskapelige meritter kan heller ikke trekkes i tvil.
Sammen med Roy W. Spencer ble Christy i 1991 tildelt NASAs medalje for enestående vitenskapelige prestasjoner, samt en spesialpris fra American Meteorological Society i 1996 «for å ha utviklet et globalt, nøyaktig register over jordens temperatur basert på data fra operative satellitter i polar bane, noe som på en grunnleggende måte har forbedret vår evne til å overvåke klimaet».
Og ved Alabama-universitetet var han «distinguished professor» og leder for Earth System Science Center ved institusjonen.
Christy er kort fortalt en gigant blant dverger, og hans påvisning av NOAAs datasensur burde vært på forsiden av alle store aviser i verden.
I stedet fortsetter verden å la seg bedra, sannsynligvis fordi den vil bedras – Gud vet hvorfor.
Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.
