Et flertall av det britiske folket ønsker en bedre kontroll av grensene. Men regjeringer og parlamentet ignorerer dem, valg etter valg. Tilslutt oppstår raseriet.

Etter at Vickrum Digwa ble funnet skyldig i drapet på Henry Nowak, var Labours hovedfokus å forhindre omfattende uroligheter i samfunnet.

Politiet på åstedet kan ha forårsaket Nowaks død, siden de iførte håndjern og inorerte hans bønn om hjelp mens han blødde ihjel.

Nowaks familie ble brukt som frontfigurer, som hans far, som ble sitert i alle aviser for å si:

«Vi ønsker ikke at hans død skal brukes til å skape ytterligere splittelse.»

Derfor, sa Labour-representanter med alvorlig stemme, må vi «respektere familiens ønsker». Men også splittelsen er forårsaket av politikerne, med god støtte fra britisk politi.

«På overflaten høres dette ut som et helt rimelig ønske. Jeg har imidlertid ett lite spørsmål,» skriver Michael Deacon i The Telegraph.

Han tar for seg Rhiannon Whyte (27), som jobbet på et migranthotell i Walsall. I oktober 2024 ble hun stukket i hjel av en asylsøker fra Sudan, som bukte en skrutrekker til udåden.

Etter drapet gikk drapsmannen inn for å kjøpe seg øl mens han tørket av seg blodet. Skulle han feire sin innsats?

Asylsøker dømt for drapet på en britisk kvinne som var ansatt på et asyl-hotell

18 måneder senere krevde offerets mor, Siobhan Whyte, å få vite hvorfor så mange migranter fortsatt strømmer over Kanalen og blir boende på britisk jord.

«Regjeringen bør stenge grensene og sende dem tilbake.»

Det var ingen i Labour som krevde at man måtte «respektere familiens ønsker» den gangen. Hvorfor ikke?

Selvfølgelig vet vi alle svaret. De «respekterer familiens ønsker» bare når disse tilfeldigvis stemmer overens med deres egne. Men ærlig talt er det på høy tid at de begynner å lytte til folk som Siobhan. For hvis de ikke gjør det, står dette landet overfor alvorlige problemer. Og som bevis kan man se på hva som skjer i Nord-Irland.

Politikere fordømmer opptøyene, men nevner aldri hva som er årsaken til at folk tar til gatene.

Sinn Féins hykleri i forbindelse med opptøyene i Belfast er sjokkerende

Statsminister Keir Starmer sa: «Det som skjedde i Belfast [tirsdag kveld] var sjokkerende og helt uakseptabelt.»

Null forståelse, og tilsynelatende lite omsorg for ofrene for masseinnvandringens følger. Skadene er økonomisk krise for arbeiderklassen, noen opplever voldelige og livstruende eller dødelige overgrep, og pårørende og mange andre får mentale problemer ved at de opplever sorg eller mister alt håp for en bedre fremtid.

Jeg er sikker på at alle anstendige mennesker deler disse følelsene. Vi ønsker ikke opptøyer. Men når skal politikerne våre våkne opp og ta sin del av ansvaret?

Britene har i valg etter valg i flere tiår bedt om strengere kontroll av grensene, men blir enten ignorert eller kalt rasister. Dermed er det ikke så merkelig at mange ender opp med å tenke:

«Å stemme hjelper ikke. Og fredelige demonstrasjoner ser heller ikke ut til å ha særlig stor effekt. Så vi må finne en alternativ måte å få politikerne til å lytte til oss på.»

Dette alternativet utspiller seg nå i Belfast, og har spredd seg over andre deler av Storbritannia.

Selv om de fleste ikke støtter voldelige opptøyer, så er det faktisk politikere av typen Starmer & co som kan stanse disse.

For hvis de ikke gjør det, må selv de minst skarpsindige blant dem nå kunne se hva som vil skje.

Dessverre er det langt mer sannsynlig at de fortsatt vil snakke om «splittelse», og fokusere på opptøyene enn om den grusomheten som utløste dem.

Å ta tak i, eller erkjenne, den egentlige årsaken til problemet er utenkelig. Selv om det ikke krever mer enn å ta en titt i speilet. Eller huske hvordan de selv har reagert når noen av dem har vært ofre.

Etter at Sir David Amess fra Tory-partiet ble myrdet i 2021, reagerte mange av hans kolleger i parlamentet med å kreve strengere tiltak mot misbruk på sosiale medier. Mordet på Sir David hadde ingenting å gjøre med støtende tweets – han ble drept med kniv av en islamist.

Ingen snakket om islamistisk vold, alle fokuserte på sosiale medier.

Så man bør ikke bli overrasket hvis den samme gjengen bestemmer seg for at også denne ukens opptøyer skyldtes sosiale medier. Foreløpig har de kun fokusert på å stanse videoen av drapet til å spres via Facebook og X.

Selv om de fleste av oss ikke kan støtte at man setter fyr på busser, biler og boliger hvor innvandrere holder til, så er raseriet britene gir uttrykk for helt forståelig.

Vi ønsker ikke å bo i et land hvor hotellansatte blir drept med skrutrekkere. Og vi ønsker ikke å bo i et land hvor uskyldige fotgjengere risikerer å bli halshugget på gaten.

Storbritannia har allerede nok problemer som det er, uten å importere flere. Derfor ønsker vi at regjeringen vår fra nå av setter vår sikkerhet i første rekke.

Britene opplever en langt verre situasjon enn oss nordmenn. Men alt tyder på at vi vil ende opp i den samme situasjonen om få år, siden våre politikere bryr seg minst like lite om egen befolkning enn de britiske.

Deacon avslutter med noe som kan passe godt for store deler av den politiske mafiaen i hele Vest-Europa.

Dette bør derfor være vårt budskap til landets politiske elite: «Følg deres egne råd – og respekter våre ønsker.»