EU er distansert, foreldet og fiendtlig innstilt til demokratiet – akkurat som det moderne og globalistiske Labour i Storbritannia.
Dette skriver Patrick West i Spiked Online.
Britenes upopulære statsminister Keir Starmer forsøker en tilnærming til Brussel, men selv blant egne partifeller er støtten blandet.
Labour lider av vrangforestillinger, egoistiske holdninger. Regjeringspartiet framstår som et ideologisk konkursbo.
Det faktum at Storbritannias regjeringsparti bruker EU-spørsmålet som argument, er på en grusom måte treffende, for denne like forfalne og fjerne institusjonen er det siste som holder sammen fraksjonene i en organisasjon som har mistet sin eksistensberettigelse.
Det katastrofale valgresultatet 7. mai har forsterket en allerede sterk utfordring av Sir Keirs lederskap. Kan EU-spørsmålet samle partiet i den påfølgende maktkampen?
Den tidligere helseministeren Wes Streeting kastet ikke bort tiden etter at han trakk seg fra Starmers regjering, men oppfordret umiddelbart Storbritannia til å forlate brexit og gjeninnmelde seg i EU. I ettertid burde ikke dette ha overrasket oss.
Selv om noen av utfordrerne kynisk viker unna og vakler i spørsmålet når det passer dem – se bare på Andy Burnhams tilbakevending fra sine tidligere uttalelser om å reversere brexit – er de alle ivrige etter å vise frem sine pro-føderalistiske meritter, fordi de vet at dette er alt Labour har igjen. EU er den siste gjenværende kraften som forener et uthult parti som nå ikke tror på noe annet enn sin egen overlevelse.
Storbritannia under Labour minner oss om Romerrikets fall. Samtidig har irske republikanere blitt morbid besatt av Palestina. Å forene Irland betyr mindre enn å skape en palestinsk stat som aldri har eksistert.
Labour har, akkurat som vår Ap-regjering, gitt opp arbeiderklassen. Labours nye raison d’être er til partiets raffinerte, globalistiske smak, krydret med litt flørting med Brussel og uvennskap med både USA og Russland.
Labour sluttet for noen år siden å være et parti for arbeiderne, og ble i stedet en velgjørende organisasjon for de arbeidsløse og arbeidsvegrende.
De som stemmer på Labour, er folk som lever på sosiale stønader, samt den velstående, kosmopolitiske venstreorienterte woke- og livsstilsorienterte gruppen fra middelklassen, slike som hele tiden later som de har omsorg for de fattige, mens de spaserer rundt med Gucci-vesker til mange tusen pund, gjerne med en «Free Palestine»-button på blusen eller skjorten.
Dette er nok en gang noe man kunne sagt om Støre-regjeringen og dem som stemmer på Ap. Men det er nesten verre i Norge. Vi har høyere innvandring og bruker langt mer på bistand per capita enn britene.
Norge tok ut et sted mellom 452 og 579 milliarder kroner fra Oljefondet for statsbudsjettet 2026, det er litt uenigheter blant økonomer om beløpet. Dette er ikke nok til å dekke utgiftene til masseinnvandring, bistand og støtten til Ukraina. Så nordmenn som tror de vil få oppleve en glede ved Norges oljeformue, må kanskje revurdere.
Regningen sendes på klassisk sosialdemokratisk vis til dem som faktisk både jobber, forsørger seg selv og familien, og betaler skatt. Dette gjelder både briter og nordmenn. Det er som om man blir økonomisk straffet fordi man klarer å ta vare på seg selv.
Alt dette driver den britiske staten mot konkurs. Det er derfor «arbeidende folk» nå, for det meste, aktivt hater Labour og heller satser på Reform UK.
Forakten for arbeiderklassen vokser i Labour
Labour har gitt opp arbeiderklassen, og i stor grad er den tidligere omsorgen erstattet med en dårlig skjult forakt.
Dette så vi allerede i 2010, da den daværende Labour-statsministeren, Gordon Brown, kalte en pensjonist fra Rochdale for en «trangsynt person» fordi han hadde uttrykt bekymring for innvandringen. Vi så det da Starmer besøkte Epping etter drapene der.
Vi hører det på tribunene under fotballkamper, hvor ropet Starmer is a Wanker høres over hele England. Vi ser det på reaksjonene etter all kritikk mot fredelige demonstrasjoner, som anklagene om at Unite the Kingdom-marsjen var en kampanje som «spredte hat og splittelse, rett og slett».
Ingen sosialdemokratiske politikere kommer med kritikk av Hamas-tilhengerne som har forpestet gatene siden 7. oktober 2023. Andre voldelige grupper, som Black Lives Matter, slipper også unna.
De skjønner det fortsatt ikke. De tror fortsatt at det å samle seg rundt flagget til en tyrannisk og hevngjerrig utenforstående makt (EU, red.anm.) vil gi dem en redningsline. De forstår fortsatt ikke at de har mistet arbeiderklassen, og at jo mer de klamrer seg til denne døende anakronismen, desto raskere vil de sikre sin egen undergang.
Kritikk gjelder kun mot dem som ønsker at det som har vært mange familiers hjemland i utallige generasjoner, skal overleve. Dette er folk som ønsker at døtrene deres ikke skal bli voldtatt og at sønnene deres slipper å bli grisebanket og i verste fall drept av muslimske og/eller afrikanske innvandrere.
Hele Vesten er rammet av det Gad Saad beskriver som en «selvmordsempati» i sin siste bok: «Suicidal Empathy: Dying to Be Kind». Dette er en hyperliberal tankegang. Man må forstå at politikk eller atferd som belønner umoralsk eller skadelig atferd gjør livet verre for dem som utdeler uoverveid velvilje.
Hvem belønnes? Det er de gruppene som truer vår trygghet, frihet og velstand, som islamister, innvandrere generelt, DEI-ideologien som fokuserer på mangfold, inkludering og likt utfall for alle, uavhengig av kunnskap, intelligens eller innsats.
Disse selvforherligende folkene som bedriver selvmordsempati på høyt nivå, viser dette gjerne til alle som gidder å se på ved hjelp av dydsposering som skal vise hvor «gode» mennesker de er. Men egentlig er motivasjonen å fremme sine egne egoistiske og selviske mål.
Den usynlige hånd er erstattet av selvmordsempati. Dette ender i motsatt retning: Føstnevnte fremmet en atferd drevet av ærlig egeninteresse som faktisk forbedrer samfunnets kår på litt sikt. Den poserende og selvdiggende empatien fører oss i motsatt retning.
Som et eksempel mener de empatiske at både fedme og alkoholisme er sykdommer. Derfor trenger ofrene omsorg og gjerne sosiale stønader resten av livet.
Men dette er selvpåførte problemer, som mange av oss mener best kan løses ved å slanke seg eller redusere forbruket av alkohol for å få et bedre liv.
Å fortelle folk den løgnen at fedme og alkoholisme er «sykdommer», hjelper ingen. Det vil bare forsterke den passive holdningen til livet som er en del av problemet deres.
Og dette medfører store kostnader, men who cares? Regningen sendes jo uansett til de foraktede skattebetalerne.
