Lese- og skrivekrisen i Norge er en advarsel til britiske foreldre. Etter en katastrofal nedgang i leseevne og -vilje kutter det skandinaviske landet ut bruken av iPads på skolen.
Kan Storbritannia lære av dette og redde en generasjon fra skjermene? Spørsmålet ble stilt av Sunday Times på lederplass 29. mars, etter at avisen har oppdaget et område hvor situasjonen faktisk er verre i Norge enn i kriselandet Storbritannia.
Det velstående landet innførte iPads til alle femåringer i 2016, og siden den gangen har leseferdighetene stupt. Nå forlater 15.000 elever grunnskolen hvert år uten å kunne lese ordentlig.
Selvsagt har ikke iPaden all skyld, det hjelper heller ikke at mange skoler i Oslo-området har opp mot 80-90 prosent innvandrere blant elevene. Mange av disse kan hverken snakke norsk eller lese på sitt eget språk.
Men for vanlige norske elever har bruken av iPad hatt svært negative begrensninger. Selv har jeg barn som var ivrige lesere, flere år før de begynte på skolen. Det er ikke vanskelig å lære barn på 3-4 år å lese, hvis de har interesse for det. Det tar et par uker med en times innsats om dagen.
Men etter skolestart og iPads ble mye ødelagt: De behersker fortsatt lesing og skriving, men velger iPad og dataspill fremfor bøker.
The Times roser dog Norge for å slå tilbake, og iPadene er nå borte (alt for sent, spør du meg).
Nå velges det hvert år en bok i barnehagen for å forberede barna på skolen.
De sitter ikke stille mens de blir lest for. Tvert imot: de lærer at det er gøy å lese. Verdens litterære stormakt – ja, det er oss, Storbritannia – trenger ikke la ting gli så langt som det gjorde i Norge. Vår Get Britain Reading-kampanje har satt ballen i rull. Hvorfor ikke bli med?
«Get Britain Reading» er en kampanje lansert av Sunday Times den 14. oktober 2025 som har tre hovedmål:
- Forplikt deg til å lese for moro skyld i minst 10 minutter om dagen i seks uker
- Gi et bidrag til Bookbanks for å gi bøker til de som trenger det mest
- Meld deg som frivillig for å lese på skoler sammen med Coram Beanstalk
Dagen før skrev Matthew Syed i samme avis at barn etterligner foreldrene sine, som er besatt av å scrolle gjennom sosiale medier. Ved å legge skylden på de store sosiale mediene, unngår vi å ta ansvar selv.
Jeg er lei av det. Lei av all den avledende vreden som rettes mot apokalypsens onde ryttere: Musk, Zuckerberg, fyren som skapte Twitter, den som grunnla Snapchat – alle disse milliardær-demonene som påtvang verden den forvirrende teknologien som sosiale medier utgjør, uten å tenke nok over hva den kunne føre til, som selger varene sine som kvakksalvere for så å trekke seg tilbake og tjene penger på kaoset.
Men Syed mener foreldre ikke kan slippe unna ansvaret ved å skylde på Zuckerberg og Elon Musk.
Vi visste hvilken skade disse plattformene forårsaket. Vi så hvordan barna våre stirret tomt på telefonene sine, strakte seg etter dem og søkte bekreftelse fra dem; vi så hvordan algoritmene trengte inn i sjelen deres og undergravde deres evne til å tenke, til å opprettholde oppmerksomheten og til å utvikle de sosiale ferdighetene som egentlig skulle være en del av ungdomsårene.
Voksne har funnet seg i denne katastrofen, har vendt blikket bort, ofte mens vi har vært limt til våre egne mobiltelefoner, og dermed fremstått som de verste eksemplene.
Foreldre har endt opp som politikere, som gjerne vil instruere sine barn (undersåtter), men mangler evnen til å gå foran som et godt eksempel.
Er det egentlig så rart at tenåringer er avhengige av skjermene, når det er akkurat det de har lært av foreldrene sine, som blar gjennom e-postene sine i stedet for å lytte til barna sine?
Som Syed skriver: Det er uendelig trist å se en familie som er ute på restaurant for å kose seg, men så sitter to voksne og to barn rundt bordet og glor på en skjerm. Samtalen fremstår som en utdøende rase, noe som selvsagt ikke virker positivt på barnas kunnskapsutvikling.
Omtrent 500.000 nordmenn, av en befolkning på bare 5,6 millioner, klarer ikke å lese en tekstmelding eller enkle instruksjoner. Av de 65 landene som er vurdert i PIRLS-undersøkelsen (Progress in International Reading Literacy Study) med hensyn til barns leseglede, havner Norge på sisteplass.
Norge ligger under det internasjonale gjennomsnittet, og langt under Storbritannia, i Pisa-resultatene for lesing. Før iPadene ble innført, lå landet betydelig over begge disse nivåene.
– Vi er altfor rike, så vi gjør dumme ting med pengene våre, sa tidligere kunnskapsminister Trine Skei Grande.
Hun har et poeng, selv om vanlige nordmenn slett ikke er for rike, selv om staten svømmer i penger som brukes på alle mulige formål som ikke er til fordel for norske skattebetalere. Det er ikke vanlige nordmenn som «gjør dumme ting med pengene våre». Den jobben tar våre politikere seg av.
Mange foreldre, både norske og britiske, virker dog uten evne eller vilje til å ta ansvar. Som Syed skriver:
Så hvorfor grep vi ikke inn? Hvorfor satte vi ikke en stopper for dette gigantiske eksperimentet der våre barn ble brukt som forsøkskaniner? Jeg tror årsaken er både enkel og knusende. Vi mente ikke at det var vår oppgave.
Hva slags foreldre er vi, hvis vi faktisk var villige til å overlate ansvaret for våre barn til tidligere kunnskapsministere som Tonje Brenna, Gudmund Hernes, Bård Vegar Solhjell, Guri Melby og Trine Skei Grande?
Nå er det Kari Nessa Nordtun som styrer skipet, og jeg må motvillig innrømme at jeg har litt sans for henne, selv om det kanskje er ufortjent. Men hun har i det minste uttalt at digitaliseringen av skolen har feilet og at balansen mellom bok og skjerm må bli bedre.
Det er ikke en enkel jobb for foreldre å holde ungene unna skjermtid. Det blir saktens ikke enklere ved at barna blir sittende foran en skjerm mesteparten av skoletiden.
Heldigvis ser det ut til at denne fryktelige trenden er i ferd med å snu.
