Siden midten av 2010-tallet har Norge tatt initiativet til en rolle i internasjonale forhandlinger med Iran. Dette er i tråd med den norske engasjementspolitikken som Oslo-avtalen var en del av. Fra 2010 økte bistanden til Iran. Etterforskningen av attentatet mot William Nygaard lå i møllposen mens Den Islamske republikken fikk frigjort midler til terror, takket være norske bistandsmidler.

Et av de viktigste målene med norsk utenrikspolitikk siden den kalde krigen, har vært Norges rolle som proaktiv fredsnasjon på alle klodens kontinenter. Dette har gitt internasjonale karrieremuligheter for norske statsvitere og sosiologer i et omfang verden aldri har sett maken til, finansiert med stadig økende oljeinntekter. Historiker Terje Tvedt beskriver fremveksten og ikke minst akselerasjonen for dette systemet i boken «Det internasjonale gjennombruddet», der han omtaler systemet som «det humanitær-politiske kompleks».

Norsk bistand spiller en sentral rolle med et budsjett i inneværende år på i underkant av 57 milliarder kroner.

I saken «Norske bistandsmillioner til islamistisk skrekk-regime» skrev vi «Siden den tredje Brundtland-regjeringen gjenopptok bistanden i 1992, har Norge frem til og med 2024 gitt 671 millioner bistands­kroner til Iran. På den måten har Den islamske republikken kunnet frigjøre midler som de har kunnet bruke til andre formål, som å finansiere terror­organisasjoner som Hamas og Hizbollah samt kriminelle grupper som opererer i Vesten, inkludert Norge. Og ikke minst til å undertrykke egen befolkning, som de har drept og torturert anslagsvis 50.000 av så langt i år.»

Norske bistandsmillioner til islamistisk skrekk-regime

Norge som bakkanal for Iran

Norge startet i 2016 en dialog med Den islamske republikken Iran om situasjonen i Afghanistan. Dette var motivert av migrasjon, regional stabilitet og Talibans rolle. Norges rolle i dette var initiativet til dialogmøter.

I tillegg fungerte Norge som uformell bakkanal og budbringer mellom Iran og USA i perioder der direkte kontakt manglet, spesielt etter USAs uttreden fra atomavtalen i 2018, under president Trumps første periode, en avtale som var inngått under president Obama og som frigjorde store finansielle midler for Iran som det viste seg at Iran har brukt på militær opprustning.

Dette ga mange spennende reise- og inter­nasjonale seminar­muligheter for ansatte i UD og diverse ikke-statlige organisasjoner. Dette var helt i tråd med kulturen som super­diplomater som Terje Rød-Larsen, Mona Juul og Geir O. Pedersen hadde gått i bresjen for i Det kongelige utenriks­departement.

Men UD vil ikke svare på spørsmål om bak­kanal­virksomhet, som i dette tilfellet, der en pensjonert Pedersen og NOREF-sjef Johan Vibe og president Abbas’ seniorrådgiver Majdi Khaldi møttes i hemmelighet på Grand Hotel 12. februar.

Her møtes de i hemmelighet

Pengeflommen gjenopptatt

Etter noen år rundt finanskrisen, med mager bistand til Iran, ble den kick-startet igjen i 2010 med hele 44 millioner kroner. Deretter har den årlige bistanden fra Norge til Iran vært oppunder 18 millioner kroner i gjennom­snitt.

Bistand til Iran 1994–2024. Kilde: Norad

Bistanden har i all hovedsak gått via Flyktning­hjelpen, som er ledet av Terje Rød-Larsens tidligere samarbeids­partner i Oslo-prosessen, Jan Egeland (Ap). Ifølge Norad går midlene til å avhjelpe Iran med flyktninger fra Afghanistan. Dette er imidlertid flyktninger Iran har tatt imot helt siden krigen mot Sovjet­unionen på 1980-tallet.

Flyktningene Iran har tatt imot, oppfyller følgende kriterier: De er sjia­muslimer, de snakker persisk, og de har samme kultur­bakgrunn som iranere. Ergo praktiserer oljelandet Den islamske republikken Iran en flyktning­politikk som er stikk motsatt av den norske. Mens den iranske satser på monokultur, satser den norske på multikultur. Men det hindrer ikke Norge i å finansiere den.

Ettersom penger kan brukes til så mangt, har pengeflommen fra Norge avlastet Den islamske republikken i flyktning­politikken, slik at midler har kunnet frigjøres til andre formål, som militær opprustning og utrustning av terror­grupper som Hamas, Hizbollah og Houti-militsen, som alle er finansiert av Iran.

Prestisjen viktigst?

Etter frigjøringen av flere Epstein-filer i begynnelsen av februar, har norsk utenriks­politikk havnet i et tvilsomt lys. Det har åpenbart seg et voldsomt behov for prestisje i de utenriks­politiske prosessene, der Oslo-prosessen og historien om Terje Rød-Larsens private kjellerbod­arkiv har satt en helt ny standard med hensyn til mangel på troverdighet fra myndig­hetenes side.

Statsminister og tidligere utenriks­minister Jonas Gahr Støre har avvist eksistensen av arkivet ved opp til tre anledninger, noe han nekter for i dag. Samtidig prøver nåværende utenriks­minister Espen Barth Eide å ro i land en forklaring om at det hele har berodd på språklige misforståelser. Et hemmelig­hold og prestisje­behov er under avsløring i all sin pinlighet.

Kan denne kulturen og personlige ønsker om stjerne­status innen inter­nasjonalt diplomati ha gjort at norske utenriks­politikere og diplomater indirekte har gjort seg skyldig i finansiering av terror, og manglende fremdrift i etter­forskningen av attentatet mot William Nygaard i 1993, der sporene peker mot Iran, simpelthen ved å lukke øyne og ører for hva Irans frigjorte midler som følge av den norske pengeflommen blir brukt på?

Kan hensynet til hvilken rolle Norge skal ha som fredsnasjon, ha veid tyngst og dermed indirekte finansiert terror og fungert som sand i maskineriet for en endelig oppklaring av attentatet mot Nygaard?

Noe svar fra respektive myndigheter får man ikke. I beste fall blir man av en informasjons­konsulent som det går tretten av på dusinet i direktorater og departementer, anmodet om å sende en e-post som aldri blir besvart. Men spørsmålet bør likefullt bli hengende til et svar foreligger.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.