Vi liker å omtale Norge som et av verdens frieste demokratier. Et land med stor takhøyde, respekt for individet, og en sterk tradisjon for ytringsfrihet. Men hvor høyt er det egentlig under taket når det begynner å blåse?
Sannheten er at det er stor avstand mellom den ytringsfriheten vi feirer i festtalene, og den sosiale virkeligheten som møter mennesker som utfordrer etablerte sannheter. For det hjelper lite å ha en grunnlovsfestet rett til å ytre seg dersom prisen for å bruke den blir sosial utfrysing, tapte karrieremuligheter, eller offentlig uthenging.
Vi har fått et samfunn der stadig flere ser ut til å forveksle uenighet med umoral. Der kritiske spørsmål blir møtt med mistenkeliggjøring, og der mennesker ikke lenger vurderes etter argumentene sine, men etter om de tilhører den «riktige» meningsleiren. Det er ikke et tegn på et sterkt demokrati. Det er et faresignal.
Saken om professor Glenn Diesen illustrerer hvor betent spørsmålet om ytringsfrihet og meningsmangfold er blitt. Diesen har i flere år utfordret den dominerende vestlige forståelsen av konflikten mellom Russland, Ukraina og NATO. Hans analyser og uttalelser har skapt sterke reaksjoner i Norge, og han er gjentatte ganger blitt beskyldt for å videreformidle russisk propaganda.
Nylig ble det kjent at Diesen har sagt opp sin professorstilling ved Universitetet i Sørøst-Norge etter å ha fått avslag på en søknad om ulønnet permisjon. Han har selv forklart at han opplever det som nærmest umulig å fortsette sitt akademiske arbeid i Norge. Han forteller om trusler, press, avlyste arrangementer, og manglende muligheter til å samarbeide med norske akademikere. Nå velger han å forlate landet.
Det er naturligvis legitimt å kritisere Diesens analyser. Ingen professor står over faglig kritikk, og akademisk frihet innebærer ikke fritak fra ansvar for egne påstander. Men det prinsipielle spørsmålet er mye større enn personen Glenn Diesen. Skal vi møte annerledestenkende forskere med motargumenter, dokumentasjon og åpen debatt, eller skal vi gjøre dem så uønsket at de til slutt forsvinner fra den offentlige samtalen? Det er fullt mulig å ta avstand fra Russlands krigføring og samtidig mene at russiske sikkerhetspolitiske interesser må kunne analyseres. Å forsøke å forstå hvorfor en konflikt oppstår er ikke det samme som å forsvare den. Hvis vi mister evnen til å skille mellom forklaring og legitimering, mister vi også noe av grunnlaget for uavhengig forskning. Og dersom bare én forståelse av verdenspolitikken anses som moralsk akseptabel, hva skal vi da med akademisk frihet?
Den mest effektive formen for meningskontroll er ikke nødvendigvis den som utøves av staten og mediene. Det er den som får mennesker til å sensurere seg selv. Det skjer når ansatte unngår å uttrykke politiske meninger av frykt for reaksjoner på arbeidsplassen. Når forskere vurderer hvilke spørsmål det er karrieremessig trygt å stille. Når journalister vegrer seg for å utfordre etablerte perspektiver, eller når vanlige mennesker tier rundt middagsbordet fordi de ikke orker konfliktene som følger. Ingen trenger å forby dem å snakke. De har allerede lært at stillhet er tryggere. Dette er kanskje den mest alvorlige konsekvensen av en kultur preget av politisk korrekthet og kansellering: Vi får aldri vite hvor mange som faktisk er uenige. Vi hører bare de få som tør å snakke. Og dermed kan et tilsynelatende bredt samfunnsmessig samtykke i virkeligheten skjule et betydelig mangfold av meninger.
Vi har sett lignende mekanismer i diskusjoner om innvandring, klima, pandemihåndtering og identitetspolitikk. Legitime spørsmål om konsekvensene av innvandringspolitikken blir møtt med beskyldninger om fremmedfiendtlighet. Kritikk av kostnadene ved klimatiltak blir tolket som mangel på ansvar for miljøet. Under pandemien opplevde mange at spørsmål om myndighetenes tiltak raskt ble koblet til mistanker om konspirasjonstenkning. Men vi må klare å skille mellom mennesker som stiller spørsmål, og mennesker som bevisst sprer usannheter. Når vi slutter å diskutere sak og i stedet begynner å diskutere menneskers moralske verdi, har vi allerede beveget oss bort fra en sunn offentlig samtale. Det burde være mulig å mene at innvandringspolitikken har vært feilslått uten å bli tillagt dårlige menneskelige egenskaper. Det burde være mulig å stille spørsmål ved kostbare klimatiltak uten å bli avfeid som kunnskapsløs. Og det burde være mulig å kritisere norsk utenrikspolitikk uten automatisk å bli beskyldt for å støtte fremmede makter. Uenighet er ikke en samfunnssykdom. Uenighet er en forutsetning for et levende demokrati.
Jeg har nå bodd på Kypros i over tre år. Noe av det jeg setter aller mest pris på ved livet her er den friheten jeg opplever i møte med andre mennesker. Her opplever jeg ikke den politiske korrektheten som jeg kjenner fra Norge. Jeg kan være meg selv hundre prosent, si hva jeg mener, stille kritiske spørsmål, være uenig og diskutere uten å føle at hvert eneste ord blir veid på en politisk eller moralsk gullvekt. Menneskene her har forskjellige meninger, forskjellige verdier, og forskjellige måter å leve på. Og i min hverdag opplever jeg at det er rom for nettopp det. Her opplever jeg en umiddelbar aksept for at mennesker ikke trenger å tenke likt for å komme godt overens. Det er befriende! Og det har fått meg til å reflektere over hvor mye energi vi bruker i Norge på å tilpasse oss andres forventninger og meninger.
Hvorfor har vi skapt en kultur der så mange er redde for å si noe feil? Hvorfor er vi blitt så opptatt av å korrigere hverandre?
Et samfunn trenger mennesker som tenker annerledes. Det trenger forskere som utfordrer etablerte «sannheter», journalister som stiller kritiske spørsmål, forfattere som bryter med konvensjoner, og vanlige borgere som våger å si imot. Uten slike mennesker stagnerer samfunnet. Historien er full av eksempler på at rådende oppfatninger senere har blitt utfordret, korrigert eller forkastet. Fremskritt har ofte begynt med noen som nektet å godta at det etablerte svaret nødvendigvis var det riktige. Derfor er det så paradoksalt at samfunn som hyller mangfold, samtidig kan vise så liten toleranse for meningsmangfold. Det snakkes varmt om inkludering, men hvor inkluderende er vi overfor mennesker som mener noe annet enn oss selv? Vi snakker om toleranse, men toleranse har liten verdi dersom den bare gjelder mennesker vi allerede er enige med. Vi snakker om demokrati, men et demokrati forutsetter mer enn valg hvert fjerde år. Det forutsetter at borgerne kan delta i samfunnsdebatten uten å frykte personlige konsekvenser. Og det forutsetter at vi klarer å møte meninger vi misliker, uten å forsøke å gjøre menneskene bak dem usynlige.
Det mest bekymringsfulle ved den politisk korrekte ukulturen i Norge er forestillingen om at enkelte mennesker, institusjoner eller miljøer skal ha en slags moralsk enerett til å definere hvilke meninger som er akseptable. Hvem har gitt dem dette mandatet? Hvem bestemmer hvilke spørsmål som er legitime? Hvem avgjør når kritisk tenkning går fra å være en demokratisk dyd til å bli betraktet som et problem? Og hvem skal kontrollere dem som mener de har rett til å kontrollere andre?
Jeg ønsker meg et Norge der mennesker igjen våger å tenke selv. Der vi kan diskutere Russland og Ukraina uten å bli plassert i fiendtlige leirer. Der vi kan diskutere innvandring uten å mistenkeliggjøre hverandres motiver. Der vi kan diskutere klima, helsepolitikk, og samfunnsutvikling uten at uenighet automatisk utløser moralske karakteristikker. Et Norge der vi er mer opptatt av argumentenes kvalitet enn av avsenderens politiske tilhørighet. Der nysgjerrighet verdsettes høyere enn konformitet. Og der mennesker får lov til å være mennesker – med forskjellige erfaringer, perspektiver, verdier og oppfatninger. For det er nettopp dette som skaper et rikt samfunn. Ikke at alle mener det samme, men at vi kan leve godt sammen selv om vi har ulike meninger.
Livet mitt på Kypros har minnet meg om hvor verdifull denne friheten er. Friheten til å være seg selv, uten stadig å måtte tilpasse seg et usynlig sett med forventninger om hva man bør mene, si og tenke. Den friheten burde vi verne langt sterkere om i Norge. For et samfunn som gjør det stadig vanskeligere å være annerledes, risikerer til slutt å miste nettopp de menneskene som kunne ha utfordret det, utviklet det, og gjort det bedre.
Kanskje er det på tide å stille det spørsmålet vi altfor sjelden våger å stille: Hva er egentlig verdien av ytringsfrihet dersom den bare gjelder meninger som allerede er godkjent?


