Jeg har sett og hørt «intervjuet» med redaktør Hans Rustad og journalist Espen Teigen i Norsk Redaktørforening. De første ti minuttene minnet mer om et avhør enn et intervju. Og åpenbart planlagt lenge for å få en ny grunn til å sparke ham. Dette er maktmisbruk og hersketeknikk.
Det er et slående paradoks når Norsk Redaktørforening – selve vokteren av det frie ord og den uavhengige journalistikken – bruker hersketeknikker og trusler om utestengelse for å kneble en av sine egne.
Som observatør til det som nå utspiller seg, er det umulig å tie. Når et styre forlanger at en redaktør skal uttale seg likt som alle andre og holde tilbake den hele og fulle sannheten, har lojalitet til fasaden blitt viktigere enn lojalitet til virkeligheten.
En halv sannhet er i praksis en hel løgn, og enighet som tvinges frem gjennom press og trusler om eksklusjon, er ikke samhold – det er underkastelse.
Redaktør Hans Rustad fortjener full støtte for å stå oppreist i møte med dette presset. Å nekte å la seg sensurere er ikke illojalt; det er selve kjernen i redaktørgjerningen. Man kan aldri bygge troverdighet på utelatelser, og sannheten trenger ikke flertall for å være sann.
Til styret i Redaktørforeningen bør dette fungere som en klar advarsel: Dere leser disse spaltene i håp om å bringe avisen til taushet, men maktmisbruk tåler sjelden dagens lys.
I det øyeblikket dere møter berettiget åpenhet med trusler om utestengelse, avslører dere bare deres egen usikkerhet.
Lojalitet slutter å være en dyd i det øyeblikket den krever at man forråder sannheten. Takhøyde måles ikke når alle er enige, men når noen våger å si det resten helst vil tie om – og hvis prisen for å fortelle hele sannheten er å bli kastet ut av det gode selskap, sier det alt om styret, og ingenting om redaktøren.

