Onsdag 23. september felte Pressens Faglige Utvalg (PFU) Rogalands Avis for å ha publisert et debattinnlegg av professor Anne Kalvig om kjønn og transpersoner. I innlegget skrev Kalvig blant annet at «vrangforestillinger, psykisk uhelse, traumeerfaringer, autisme, menns fetisjer, porno-inspirert kvinneforakt og kulturelle overgrep» var «sauset sammen» i begrepet «trans». Og for mange mennesker er dette sannheten, gjennom ren observasjon. En helt legitim mening, basert på deres synspunkt og virkelighetsforståelse. Hvor er problemet?
Det var formuleringen om porno som fikk PFU til å reagere, men de overser empirien: Det finnes menn som selv sier at de ble trans fordi de har sett på en viss type porno. Og man skal ikke lete lenge før man finner nettsider med trans-perversiteter som jeg hverken vil nevne eller beskrive. Det står imidlertid som dokumentasjon – akkurat som at Pride-bevegelsen ser ut til å redusere menneskelig identitet til kjønnsdrift og seksualitet, slik at mentale problemer og rene perversiteter kan normaliseres i all sin normløshet.
For vanlige mennesker er dette hverken sunt, demokratisk eller normalt, og det vil aldri bli det. Dette er mange menneskers ærlige og lovlige synspunkt. Et ståsted og en virkelighetsoppfatning. En sannhet som de har full rett til å ha, for det finnes mange sannheter der ute. Hvem har rett til å kontrollere det? Hold den tanken.
Til udemoraktisk angrep på synspunkter
Nylig publiserte jeg artikkelen «Fra Staten, det er meg til Demokratiet er oss!», som beskriver hvordan samfunnseliten i stadig større grad ønsker å definere hva som er sant og usant, kontrollere samfunnsdebatten, og vil oppheve alternative synspunkter, livssyn, virkelighetsoppfatning og meninger, og dermed også utrydde grunnlaget for debatt. Og dette er lett å bevise: NRK gjorde dette offisielt i 2019 med sitt sovjetiske «nullpunkt» for journalistikk rundt klimasaken. Den skandalen gjelder fortsatt.
Dette uvesenet at eliten skal definere sannheten, og at alt annet er latterlig, feil, farlig, skadelig eller konspirasjonsteorier, er det rendyrkede utgangspunktet for totalitære staters opprettelse og eksistens: at det finnes en «absolutt sannhet», og at det er myndighetenes moralske plikt å forvalte denne offentlige sannheten. PFU mente kritikken av trans-galskapen brøt punkt 4.3 i Vær varsom-plakaten, som pålegger pressen å vise respekt for menneskers egenart og identitet. På vegne av ufattelig mange, naturligvis. Alltid.
Sensur og ytringsansvar i det godes tjeneste
Totalitære krefter innrømmer aldri at de innfører sensur for å beskytte seg selv. Nei-nei, de innfører det alltid for å beskytte samfunnet, folket, barna og demokratiet. Påstått sårbare grupper dyttes foran diktaturets blomsterdekorerte bulldoser, slik at ingen kan, vil eller tør protestere. Dette er i sannhet «dictatorship in drag», og de som kjører bulldoseren drevet av den offentlige morals høyoktandrivstoff, tror de gjør noe viktig og riktig. Hører dere der inne i PFU?
Siden eliten er «de gode» og handler på vegne av «sårbare» grupper (så som perverse mannekvinner som vifter med kuken i jentegarderober, eller Hamas’ nådeløse terrorkrigere, som har infiltrert ekstremvenstre), er det bare å gi gass på blomster-bulldoseren. Negative bieffekter av politikken skal tåkelegges og skjules, og den som utfordrer offentlig sannhet, skal settes under lupe, mobbes, utfryses og dømmes. Så som Document.
Ut på torget foran massene, med plakaten «kontrarevolusjonær» rundt halsen! Og det er alltid dissidenternes egen feil. De kunne holdt kjeft, latt være å bryte med offentlig moral og holdt seg til offentlige sannheter, så som: Kvinner kan ha penis. EU er bare et «samarbeid». Hydrogen er fremtidens drivstoff. Ord er vold. Etc. Synspunkter og meninger rundt dette er skadelig. Faktisk ganske farlig, ondt og dertil rasistisk.
En anti-intellektuell elite
EU-elitens verdenbilde fremstår som binært: Absolutt sannhet, eller absolutt falskt – og «de gode» sitter på «udiskutable sannheter». Så som at islam er fred, Hamas er et offer, eller klimaendringer er den største utfordringen for menneskeheten. Og ingenting av dette er sant. Det er også bare meninger og synspunkter, som dertil er syltynt begrunnet – det er jo derfor de er så livredde for ekte debatt.
Siden jeg er en grei og moderat person, skal jeg la tvilen komme eliten til gode gjennom Hanlons Barberkniv: Obsererverer man Elite-Norge fra utsiden, ser man nemlig en samling av høyst trivielle middelmådigheter som beveger seg i flokk, uten betydelige intellektuelle kvalifikasjoner eller evne til selvkritikk og selvinnsikt. De virker overbevist om at alt de gjør, gjøres for å beskytte «sårbare grupper», demokratiet, miljøet, klimaet … og barna! Tenk på barna! Aldri for å beskytte seg selv og egen jobb, makt, penger og prestisje. For fordypning henviser jeg til min artikkelserie «Den politiske eliten og deres lukkede fora», fra 2024.
Denne eliten og ny-adelskapet har erstattet objektiv analyse med subjektiv gruppetenking og moralsk selvgodthet – slik mange individer på woke-venstresiden bruker tatoveringer, blått hår, flokkmentalitet og moralisme som substitutt for IQ, personlighet og selvtillit. De evner ikke forstå at de blir problemet gjennom troen på at de har funnet «sannheten» og forvalter den – og gjennom det har rett til å oppheve synspunkter, ståsted og meninger. Gjerne i flokk med skriking og vold, i samarbeid med islamister. Alt for å skape et «bedre og mer rettferdig samfunn». Pøh!
Tenk om det er sant?
La meg si noe veldig farlig: Tenk om korrupsjon har grepet om seg i Norge? For indisiene burde ha initiert en omfattende etterforskning for lenge siden. Tenk om det er en EU-elite i samfunnet som jobber for fremmede makter? For alle resultater peker i den retningen. Tenk om det finnes separate aktører med felles interesser som utgjør en «dypstat»? Det virker nemlig sånn. Tenk om EU ønsker å bli et imperium? Vi ser jo hva de gjør. De har glemt forskjellen på rett og galt, slik jeg skrev i 2017.
Og det stopper ikke der: Hva om islam faktisk er et farlig, politisk voldsmonster som skaper drittsamfunn? Over 50 vanstyrte land gir et solid datagrunnlag. Tenk om det finnes flere farlige ekstremister på venstresiden enn på høyresiden? For det høres sånn ut. Hva om klimatiltakene er fullstendig meningsløse og til fånyttes? 30 år med fiaskoer er vel verdt å tenke over. Hva om det foregår en «befolkningsutskiftning»? For det er nettopp dét alle tall, all statistikk og alle observasjoner viser.
Skal ikke Document og andre medier bry seg om dette? Er det greit å late som om publikums bekymringer bare er tullete og farlige? Skal ikke dette diskuteres åpent? Hvis en redaksjon hevder at det foreligger en trussel mot samfunnet og legger frem faktorer som tyder på at dette er riktig – bør ikke andre medier da bli nysgjerrige, undersøke og belyse det, i stedet for å avfeie det, hysje det ned eller latterliggjøre det? Og blir ryktene om slike «konspirasjoner» borte hvis de ignoreres og latterliggjøres? Hvordan er dette forenlig med et sunt demokrati? Forklar og utred.
Ytringsfrihet, fri debatt og demokrati fungerer
Hvis du har rett, og kan sannsynliggjøre dine meninger, vinner du debatten. Tar du feil og mangler argumenter, taper du debatten. Så enkelt er det. Derfor er det høyst menneskelig å avstå fra å stille i debatt hvis du tar feil. Det påfallende her er følgende: Det er ikke vi i Document som feiger ut fra debatter og har forsøkt å gjøre oss til klovner. Avslør oss, da vel!
I stedet er det eliten, venstresiden, «de gode» og maktmenneskene som nekter å stille i debatt med Document. Og hvorfor? Hva er de så redd for? Denne skjevheten legger selvfølgelig publikum merke til, for adferden er uforklarlig: Hvis du virkelig har så absolutt rett, og eliten har både eksperter, argumenter og forskning som støtter dette synspunktet – hvorfor vil de da ikke debattere med en motpart – en motpart de mener beviselig tar feil? Hvor er problemet? Denne feigheten gir ingen mening og er veldig avslørende.
«Vi har rett, men tør ikke diskutere det»
Det er også avslørende at ny-adelskapet i Norge holder seg på avstand og stempler meningsmotstandere og standpunkter som «høyreekstremt», farlig, konspirasjoner, udemokratisk, latterlig eller «hatprat» – uten å stille for åpen mikrofon. Den slags mobbing kommer konstant fra islamister, klimaaktivister, innvandringsindustrien, EU-tilhengere, MSM-media og partipolitikere: De slenger dritt om dissidenter på avstand, men tør ikke møte dem i ærlig debatt – noe som var grunnsteinen for Charlie Kirks virke. Det er så feigt og ynkelig, og løsningen fra venstresiden var å bruke vold.
Venstresiden tyr alltid til vold når de taper debatten. De fryder seg over drapet på Charlie Kirk, og skulle gjerne sett Donald Trump drept. De hater demokratiet Israel, og går i flokk og følge i tog for tankegodset og saken til Hamas. De unnskylder den enorme voldsbruken fra venstresiden, Antifa og seksualvold blant innvandrergrupper. Og selv om «gammelmedia» tidvis blir tvunget til å skrive om det, er det ingen som tar det inn over seg. Det får ingen konsekvens. Det blir feid under teppet og glemt, eksempelvis Bataclan-angrepet. Naturligvis legger folk merke til systematikken i dette.
Det er denne arrogante feigheten som får alternative medier til å vokse, fordi folk flest forstår det innlysende: Det er ikke alternative synspunkter, virkelighetsoppfattelse, ståsted, synspunkt og meninger som er problemet i demokratiet vårt. Det som er problemet, er massepsykoser, gruppetenkning, flokkmentalitet, kulturell spagat, primitiv moralisme og antidemokratiske krefter som vi stoppe debatten og begrense ytringsfriheten. Document er løsningen.
Nei da, vi er ikke perfekte. Det hender at også vi tar feil, men dét er ikke poenget: Uansett blir du mer opplyst om andre synspunkter, ståsted og vinklinger og kan gjøre deg opp din egen mening. Det er sånn en fri presse skal fungere i et demokrati. Pressen skal ikke gå i takt eller opptre i flokk, for da blir den verdiløs.
Støtt oss, bli abonnent – og vinn et ekte demokrati!


