Av uforståelige grunner anser det overveldende flertallet av skandinaver og de fleste andre europeere Demokratene i USA som de hyggelige, de siviliserte, de godhjertede og de fredselskende – i motsetning til Republikanerne, som i media fremstilles som nederdrektige, høyreekstreme, rasistiske, halvfascistiske og krigselskende.
Det kan altså ikke herske tvil om hvem europeerne skal holde med og heie på, og motstridende synspunkter får ingen plass i de statstro mediene.
Motforestillingene trives i alternative nettmedier, hvis saker aldri blir gjengitt av DR. Den het en gang Statsradiofonien. Det navnet burde man ha beholdt, for DR er den dype statens utrettelige tjener. Journalistene har frihet til å kritisere politikere, politiske partier, influensere, biskoper og kirketjenere, men selve maktstrukturen vil de ikke røre ved.
Derfor synes dansker og andre europeere det er naturlig å sympatisere med en annen etatistisk (statsbegeistret) bevegelse på den andre siden av Atlanterhavet i skikkelse av det Demokratiske partiet. Demokratene er de snille, og Republikanerne er de slemme. Det er alt man trenger å vite for å forstå amerikansk politikk.
Jeg er derfor lei for å måtte henvise til et par nylige meningsmålinger blant Demokratiske velgere. Den ene ble gjennomført i september av en gruppe som kaller seg Center for Strategic Politics, og resultatene er nok til å fremkalle søvnløse netter. Blant de Demokratiske velgerne ville 87 prosent se positivt på at Trump ble dømt i en riksrettssak og fjernet fra presidentembetet. Et flertall på 59 prosent ville ønske et militærkupp mot Trump velkommen. Hele 29 prosent ville glede seg hvis presidenten ble myrdet.
Uansett hva man måtte si om «moderate» Demokrater (som det er svært få av), er det dermed klart at partiet som sådant er blitt radikalisert på uhyre kort tid, og at de fleste av dets velgere er rede til å forkaste demokratiet, bare de kan bli kvitt sitt hatobjekt.
Men hvor kommer denne antidemokratiske venstre-utglidningen fra?
Det korte svaret er: fra universitetene, der professorene – i stedet for å gi studentene viten – har fylt dem med ideologien om at alt i historien og samfunnet kan forklares med dikotomien: undertrykkere mot undertrykte. Hvem som er undertrykkere og undertrykte, kan skifte avhengig av omstendighetene, men de vil alltid finnes og alltid være det politiske kompasset.
Å gå på et amerikansk universitet er det samme som å la seg hjernevaske av radikale professorer, og ifølge en annen meningsmåling blant amerikanske universitetsstudenter har ikke resultatene uteblitt: Står man overfor en taler hvis synspunkter man ikke deler, mener 69 prosent at man har rett til å overdøve vedkommende med rop. En betydelig andel av studentene – nemlig 34 prosent – synes det er i orden å ty til vold for å hindre en politisk motstander i å komme til orde.
Det vi opplever, er døden for politikken i tradisjonell forstand.
En gang innebar den politiske prosessen at man aksepterte motpartens rett til å ytre seg og prøvde å imøtegå ham med argumenter.
Men det var den gang. Vi lever nå i en virkelighet der venstresiden er uten argumenter, men er desto mer fast bestemt på å beholde makten.
For enhver pris og med ethvert middel.


