Makten har fariseere som gjør møkkajobber for seg

¹ og Jesus gikk ut til Oljeberget. ² Tidlig neste morgen kom han til templet igjen. Folkemengden samlet seg om ham, han satte seg ned og begynte å undervise dem. ³ Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd, og de stilte henne fram ⁴ og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. ⁵ I loven har Moses påbudt at slike kvinner skal steines. Hva sier så du?» ⁶ Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. ⁷ Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» ⁸ Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. ⁹ Da de hørte dette, gikk de bort, den ene etter den andre, de eldste først. Til slutt var Jesus igjen alene med kvinnen som stod der. ¹⁰ Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» ¹¹ Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Johannes 3, 1–11

Fariseerne besinnet seg da Jesus sa at den som er uten synd, kan kaste den første steinen mot ekteskapsbrytersken. Stilt overfor en slik åndelig autoritet erkjente hver og en av dem overfor seg selv at syndfrie var de nok ikke.

Denne passusen fra evangeliet, som er en av kirkeårets tekster denne søndagen, illustrerer noe av kjernen i kristendommen: Mennesker er feilbarlige vesener som ikke kan unngå å gjøre galt, men de er likevel så høyt elsket av sin Skaper at de kan få tilgivelse for sine synder.

En sivilisasjon kan vanskelig få et bedre skript enn dette: Vi må alle granske vår egen samvittighet og selv avstå fra å dømme for raskt, for ikke selv å bli dømt. – Vår konstitusjon ble laget kun for et moralsk og religiøst folk. Den er fullstendig uegnet til å styre noe annet folk, sa John Adams, USAs andre president, som selv hadde vært en av grunnlovsfedrene (og det var innlysende at «religiøst» der på den tiden var ensbetydende med kristent). At det samme gjelder våre egne lover, kan vi få bekreftet hver eneste dag.

I de moderne vestlige samfunnene som vokste frem med kristendommen som en av sine grunnpilarer, har det naturligvis ikke vært sånn at man aldri kan straffes. Men vår åndelige arv medvirket til at vi fikk statsapparater som ikke kunne utøve vilkårlig grusomhet og urett like enkelt som i diktaturer. Staten var til for folket, og kunne ikke gjøre hva som helst mot sine borgere.

I dagens Europa er det ikke så mye igjen av denne arven. Ved begynnelsen av dette årtusenet satte EU seg fore å skrive en egen grunnlov for unionen. I 2003 oppfordret pave Johannes Paul II unionen til å anerkjenne sine kristne røtter i innledningen til konstitusjonen, men ingen slike referanser var med da dokumentet ble ferdig året etter.

Dette skulle bli bare én av tallrike indikasjoner på at EU er aktivt antikristent. Som gjenstand for den samme tidsånden og i egenskap av EU-provins har også Norge gått samme vei.

En av konsekvensene er at både Norge og unionen har fått regjeringer som lettere behandler sine borgere vemmelig. Og vemmeligheten har smittet over på mange av borgerne også: De er selv blitt noen slags fariseere og skriftlærde, de har veldig lett for å se synd hos sine medborgere (aldri sin egen), og de kaster mer enn gjerne den første steinen – for å straffe politisk synd, ikke seksuell.

Enhver kan sikkert tenke ut sine favoritteksempler på konform flokkmentalitet som skal påtvinges andre, om nødvendig ved å hive stein.

Sett fra et maktperspektiv er det genialt at folket er hverandres voktere. Romerriket visste en del om makt, og det hadde ikke kapasitet til å detaljstyre alt som skjedde i alle provinser. Så lenge skattene ble betalt og soldater ble sendt til hæren, gav Roma provinsene høy grad av selvstyre.

Jødeland på Jesu tid var underlagt Romerriket, som hadde sine stedlige representanter. Men fariseerne og de skriftlærde hadde betydelig politisk makt, hvilket var praktisk, om enn ikke problemfritt, for Roma. Som påskeevangeliet forteller, var det jo disse som overtalte den romerske guvernøren til å korsfeste Jesus.

Spol frem til i dag, og Romerriket er erstattet av et EU som ikke lenger gir særlig høy grad av selvstyre til sine medlemmer og undersåtter. Det er en grunn til at noen fant opp uttrykket «den europeiske sovjetunion».

Men likhetstrekk finnes fremdeles: I alle land, vårt eget inkludert, finnes det fariseere og skriftlærde som har stor påvirkningskraft. Forskjellen er at de i dag lettere løper maktens ærend. I Norge omfatter de også dem som skulle være maktens voktere. Det kan vanskelig bli bedre for makten når den har fariseere og skriftlærde som egentlig skal holde den i ørene, til å gjøre møkkajobber for seg.

Er det noe rart hvis enkelte kommer i skade for å utbryte at EU er Antikrist? Tips mottas gjerne til en mer passende betegnelse på et autoritært politisk apparat som drastisk svekker vår verdensdels evne til å skape rikdom, som slipper inn millioner av mennesker som hater og vil erstatte vår åndelige arv, som gir dem betydelige deler av en svinnende rikdom de færreste av dem har bidratt til, og som plager enhver som protesterer mot denne utviklingen.