Pieter Claesz: «Still Life with a Turkey Pie» (1627). Eget foto.
Barokkens billedkunst i det hollandske samfunnet er bemerkelsesverdig frodig. Motiv-variasjonen har en indre drivkraft som både skyldes religiøs frigjøring, visuell nysgjerrighet og økonomisk vekst. Etter at kunstnerne mistet sine oppdrag for kirken, måtte de orientere seg mot det frie marked, et velstående borgerskap med behov for kulturell markering. Her var kunstsmaken svært differensiert, noe som speiler seg i mangfoldet av de motiver som enten har sin bakgrunn i datidens kunsthandel, eller blir klekket ut i dialogen mellom kunstner og oppdragsgiver.
På 1600-tallet fantes det heller ingen kunstakademier som utdannet kunstnere. Det var laugene, i dette tilfelle Sankt Lukas-laugene, oppkalt etter malernes skytshelgen, som skolerte malere og billedhuggere. Her gikk de noen år i lære, før de ble godkjent som profesjonelle malere eller billedhuggere. Det første kunstakademi ble opprettet i Firenze så tidlig som 1565, mens det franske kunstakademiet kom ca. hundre år senere, i 1648, da det ble opprettet av Ludvig den 14.
På det tidspunkt hadde mange av de hollandske kunstnerne satt sitt maleriske preg på landets billedproduksjon. Sjangerutviklingen gikk så det suste, det samme gjorde profesjonaliseringen av de ulike motivtypene. Her hadde portrettmaleriet en solid forankring i markedet. Dessuten var portrettet en personlig og familiær markering som ga slekten en slags historisk mening, skjønt andre motiver i hjemmet også kunne utdype familiens kulturelle status.
Jan Havicksz Steen: «Adolf and Catharina Croeser, Known as ‘The Burgomaster of Delft and his Daughter’» (1655). Eget foto.
Det ligger i selve motivutvidelsen at det handler om en kulturell vekst i den borgerlige selvforståelsen. Man ønsket å gjøre hjemmet vakrere og rikere på kulturelle markører. Maleriet var i vinden, deres motiver var gjennomarbeidet og koloristisk vakre. Dette med malerisk skjønnhet var viktig, men også motivets spesielle appell hos kunden. Det er her ønsket om en spesiell motivtype utvikler seg, mens kunstnerens personlige erfaringsgrunnlag og stedstilhørighet profesjonaliserer sjangeren.
Det er vanskelig å si når og hvor de ulike motivene oppstår og utvikler seg. Portretter og gruppeportretter blir tidlig dominerende, mens landskaper, byprospekter og sjøstykker oppstår som et behov for å vise interesse for omgivelsene, eller markere en personlig tilhørighet. Motiver hentet fra innredning, som blomsteroppsatser, bugnende serveringsfat og dekorative gjenstander, det man kaller stilleben, ble også meget populære. I dette maleriske mangfoldet fikk man selvsagt utdypet familiens kulturelle status.
Frans Jansz Post: «View of Olanda, Brazil» (1662). Eget foto.
Under den hollandske gullalderen var det mange kunstnere i aktivitet. Det finnes ingen oversikt, men man regner med at det var tusenvis av malere og billedhuggere i full aktivitet. Omfanget av produserte bilder i perioden skal visstnok ha vært mellom 5 og 10 millioner malerier. Det er altså enorme volumer, og presset på kunstnerne var stort. Heldigvis var det et åpent marked, og forholdet mellom kunstner og kunde var visstnok respektfullt.
I den hollandske billedkunsten på 1600-tallet kom marinemaleriet til å få en høy status. Holland var en sjøfarts-, handels- og fiskerinasjon, der havet, skipene og marinehistoriske hendelser ble høyt verdsatte motiver for landets borgerskap. Mot midten av 1800-tallet blir motivene mer dramatiske og monumentale, med sjøslag og skip i stormfullt vær. Man regner at Willem van de Velde var grunnleggeren av denne sjangeren, skjønt flere andre malere omtales som kunstnerisk likeverdige.
Willem van de Velde II: «The Gouden Leeuw (Golden Lion) on the IJ before Amsterdam» (1686). Eget foto.
Uansett ble det hollandske marinemaleriet en inspirasjonskilde for kunstnere i flere andre europeiske land. Både på 1700- og 1800-tallet ser vi at marinemaleriet som tematikk dukker opp i både England og Tyskland. Selv om vår egen J.C. Dahl bodde i Dresden, malte han tidvis også motiver hentet fra hav- og kystlandskap, skjønt hans motivkrets egentlig var langt mer kunstnerisk mangfoldig.
Slik var det med flere av våre norske kunstnere på 1800-tallet. Det var ikke så mange av dem på den tiden, og de ble heller ikke utdannet i en eller annen sjanger. Ved utenlandske kunstakademier fikk de en bred malerisk skolering som kunne brukes til hvilket som helst motiv. Spesialundervisning måtte man hente selv ved et eller annet fagspesifikt studiested utenlands.
Utpå 1800-tallet dabber også sjangerinteressen av hos kunstnerne. De fleste land i Europa har en helt annen sosial struktur og kulturell prioritering enn det hollandske samfunnet. I norsk sammenheng er det beskjeden interesse for kunst og kunstutdanning, og avgjort intet borgerskap som ser kulturverdien i maleri og skulptur. Det er hobbymalerne som fører sjangermaleriet videre, men til et stadig lavere kunstnerisk nivå.
På 1800-tallet har de profesjonelle kunstnerne fokus på et personlig spekter av motiver som mer eller mindre er tilpasset det marked og den kunstinteressen de selv jobber innenfor. Allikevel dukker det nå og da opp enkeltkunstnere med fokus på marinemaleriet. Den mest kjente i norsk sammenheng er Betzy Akersloot Berg (1850–1922), som fikk sin første undervisning ved Den kgl. Tegneskole i Oslo.
Betzy Akersloot Berg: «Kystlandskap» (1879). Foto: Nasjonalmuseet. Lisens: Fri bruk.
Under opphold i utlandet kom hun i kontakt med den hollandske marinemaleren Hendrik Willem Mesdag, som inspirerte henne til å male kystmotiver fra Scheveningen i Holland. Senere giftet hun seg med den hollandske visekonsul Gerardus Akersloot. De slo seg ned på øya Vlieland der hun døde i 1922. Hennes kystmotiver med skip og sjø ble meget populære, etter hvert også i hjemlandet.
Ivan Storm Juliussen (1945) er et særtilfelle innen norsk billedkunst. Han er selvlært, det man kaller autodidakt, men samtidig en profesjonell marinemaler, og perfeksjonist til fingerspissene. Motivene er mest seilskuter i full storm. På egen hånd har han studert seilskuter, deres rigg og kompliserte tauverk ned i minste detalj. Når havet er i opprør, gir kunstneren alltid sine skuter en hjelpende hånd. Ja, dette er imponerende håndverk og spennende stormscener, men en utidsmessig sjanger. Det samme gjelder vel all figurasjon i dagens kunst.
Ivan Storm Juliussen: «Marine».
