Bitte Assarmo 
I flere tiår har tradisjonelle medier hatt en nærmest ubegrenset innflytelse over hvilke deler av et intervju som når allmennheten. Når Sveriges sivilforsvarsminister nå publiserer uklippede samtaler, utfordres dette monopolet – og reaksjonene fra journaliststanden sier kanskje like mye om medienes selvbilde som om ministerens nye metode.
Sveriges etablerte journalistlaug er blitt rammet av kollektiv panikk. Årsaken er sivilforsvarsminister Carl-Oskar Bohlin (M), som har begynt å anvende en ny og revolusjonerende metode i sin mediehåndtering: Han tar opp intervjuene sine og publiserer dem i sin helhet på sosiale medier.
At makthavere gir borgerne direkte tilgang til hele samtalen, uten filter eller redigering, beskrives nå av opprørte publisister som et «drev mot mediene» og en «trussel mot demokratiet».
Kritikken mot Bohlin avslører mediehusenes selvtilfredse og arrogante syn på det journalistiske oppdraget. I flere tiår har de tradisjonelle mediene hatt et absolutt monopol på hvordan sannheten skal skildres. En politiker kan grilles i førti minutter, hvorpå redaksjonen klipper ned samtalen til noen minutter. Gjennom strategiske klipp, utelatte sammenhenger og vinklede spørsmål har journalister kunnet skreddersy nøyaktig det narrativet de har ønsket for å bekrefte sine egne teser.
Bohlins nylig publiserte klipp fra sitt intervju med SVT gir et nesten smertefullt tydelig eksempel på hvorfor mediehuset er så panikkslagent. Intervjuet, som ministeren selv beskriver som et av de mest tese-drevne han noensinne har gjort, viser en journalist som utviser en forbløffende inkompetanse. Med en åpenbart forhåndsbestemt agenda forsøker hun å presse ministeren på en absurd problemstilling: om han som statsråd bærer et strengt ansvar for hva anonyme brukere skriver i kommentarfeltene under innleggene hans på plattformen X.
Hun driver altså tesen om at han er ansvarlig for allmennhetens manglende tillit til mainstream-mediene, samtidig som hun selv pinlig tydelig illustrerer årsaken til kritikken – og årsaken til at kritikken er fullstendig relevant.
Takket være at det uklippede materialet ble lagt ut offentlig, får allmennheten svart på hvitt se hvordan public service faktisk arbeider. I stedet for en saklig og dyptpløyende utspørring møter seerne en journalist som stotrer seg frem, låser seg fast i sine egne sirkelargumenter og fullstendig mangler evnen til å ta inn de saklige svarene hun faktisk får. Det blir smertelig tydelig at hun ikke er ute etter å belyse en problemstilling, men etter å skaffe belegg for en allerede ferdig formulert konklusjon.
Når Bohlins rolige, pedagogiske og knivskarpe argumentasjon monterer ned det fordekte opplegget, står journalisten helt naken og svarløs.
Nå opplyser SVT at de har valgt å utsette publiseringen av intervjuet med sivilforsvarsminister Carl-Oskar Bohlin til etter valget. Det reiser mildt sagt spørsmål om publisistisk ansvar og timing. For hvis materialet nå virkelig er journalistisk holdbart og korrekt – hvorfor velger man da å vente?
Oppfølgingsspørsmålet er selvfølgelig enda viktigere: Hvis SVTs intervju ikke er journalistisk holdbart – hvorfor skulle det da publiseres før valget i utgangspunktet?
Hvis SVTs ledelse var ærlig her, kunne de formulert seg slik:
«Dessverre kan vi ikke publisere intervjuet med Carl-Oskar Bohlin før valget, fordi han var så saklig og korrekt at det ble umulig for vår reporter å få ham til å fremstå som en jubelidiot og hans politiske agenda som samfunnsfarlig.»
Når Bohlin knuser medienes monopol ved å gi borgerne tilgang til hele samtalen, trekker han ned buksene på en yrkesgruppe som er blitt vant til å operere uten innsyn. Så når journalister og mediesjefer hevder at Bohlins handlinger svekker medienes granskende rolle, erkjenner de samtidig (uten å innse det?) at deres granskning ikke tåler å bli sett etter i sømmene.
Hvis et journalistisk arbeid er hederlig og saklig, burde en redaksjon ønske velkommen at hele sammenhengen gjøres tilgjengelig for allmennheten.
Demokrati bygger på velinformerte borgere som selv kan vurdere informasjon og fatte egne beslutninger – noe som i betydelig grad tilrettelegges av politikere som Carl-Oskar Bohlin. Hans metode burde derfor ikke være et unntak, men en ny standard for alle makthavere som verdsetter den offentlige samtalen. Journaliststanden må innse og akseptere at deres rolle er å rapportere og belyse, ikke å fungere som politiske portvoktere som sorterer bort ubehagelige nyanser.
Teksten ble opprinnelig publisert på Det Goda Samhället, og er gjengitt her med forfatterens tillatelse.
