Berlins økende militære ambisjoner skremmer mange franskmenn, som frykter at Frankrike nok en gang skal måtte forholde seg til et militært overlegent Tyskland.
«Alarm! Tyskland bevæpner seg på nytt»
Dette var overskriften på forsiden av det franske magasinet «Marianne» nylig. Denne sensasjonspregede advarselen er ett av mange symptomer på en ny stemning i Frankrike: den gamle frykten for tysk dominans er tilbake, skriver Die Welt.
De to nabolandene har god erfaring med å krige mot hverandre. De tre siste store konfliktene er Den fransk-tyske krig (1870–1871), første verdenskrig, og Slaget om Frankrike under andre verdenskrig.
Frankrike, EUs eneste atommakt, sliter med frykt for synkende status, mens Tyskland ønsker å gjøre sine væpnede styrker «kampklare» igjen.
I Berlin anses ikke lenger USA som en pålitelig partner i NATO, og dermed må Tyskland selv ruste opp for å skape avskrekking mot Russland, som etter invasjonen av Ukraina anses som den største trusselen for tysk sikkerhet.
Tysklands ambisjon er å bygge den «sterkeste konvensjonelle hæren i Europa» innen 2039, sa forsvarsminister Boris Pistorius (SPD) da han presenterte Bundeswehrs første militære strategi i april.
Men i den offentlig tilgjengelige 40-siders versjonen av dokumentet nevnes ikke Frankrike, noe som skaper reaksjoner.
«Bygger Tyskland en felles europeisk suverenitet eller en stadig mer uavhengig nasjonal makt?» spør Paul Maurice.
Han er generalsekretær i studiekomiteen for fransk-tyske forhold ved Institut Français des relations internationales (Ifri).
Generalinspektøren for Bundeswehr, Carsten Breuer, snakket om den nye «lederrollen» da han presenterte den militære strategien. Men hva betyr begrepet «krav om å forme politikken» når det kommer fra munnen til en tysk hærgeneral?
I store deler av etterkrigstiden fungerte Tyskland som en økonomisk motor mens Frankrike sørget for militær styrke. Men nå er både tysk og fransk økonomi kraftig svekket, og de franske militære styrkene likeså.
Frankrike sliter dessuten med massive sikkerhetsproblemer innenlands, som følge av mange tiår med høy ikke-vestlig innvandring. Lignende problemer rammer også Tyskland, om enn i noe lavere grad.
Selv om det franske forsvarsbudsjettet dobles til 76,3 milliarder euro innen 2030, har Paris ikke noe handlingsrom i de kommende årene gitt den katastrofale budsjettsituasjonen.
Tyskland på sin side planlegger å øke forsvarsbudsjettet fra 46,9 milliarder euro (2021) til 162,9 milliarder euro innen 2029. Dermed vil det tyske forsvarsbudsjettet være mer enn det dobbelte av det franske.
«Vi risikerer å falle akterut. Bortsett fra utgifter til atomavskrekking og evnen til å intervenere i utlandet, planlegger tyskerne å bruke tre ganger så mye årlig som Frankrike,» sa Frankrikes generalstabssjef Fabien Mandon under en høring i Senatet.
Etter fem år vil forskjellen være slående, ifølge Mandon.
Dermed tar stadig flere til orde for fransk militær uavhengighet, og dette gjelder begge fløyer av politikken.
Marine Le Pen, presidentkandidaten til Rassemblement National, ønsker å trekke Frankrike ut fra NATOs integrerte kommandostruktur – akkurat som president Charles de Gaulle gjorde i 1966.
Jean-Luc Mélenchon, partileder for det venstreradikale partiet La France insoumise (Det opprørske Frankrike), går enda lenger og ønsker å trekke Frankrike helt ut av NATO. Mélenchon mener NATO er en militærallianse «som hører fortiden til».
Hvis et stort land som Frankrike trekker seg ut av NATO, kan dette svekke både alliansen og Frankrike selv. I Brussel slår NATO-diplomater allerede anonymt alarm, skrev Politico i august.
Alarmen forsterkes ved at USA sier at de vil trekke en god del av sine styrker ut av Europa.
«Når USAs tilstedeværelse er redusert, er det siste man ønsker at et stort europeisk land skal distansere seg fra alliansen, særlig i en tid hvor hele målet er at europeerne, inkludert selvfølgelig Frankrike, skal påta seg større ansvar,» sa Jamie Shea, seniorforsker ved tenketanken Friends of Europe og tidligere talsperson for NATO.
Shea påpeker at Tyskland og Polen stadig øker sine bidrag til NATO, og dermed styrker sin posisjon i alliansen. Frankrike går i motsatt retning, og opplever en viss økning i nasjonal stolthet.
Ifølge meningsmålinger indikerer over halvparten av den franske befolkningen at de har til hensikt å stemme på en av kandidatene fra den politiske ytterkanten som prioriterer fransk suverenitet fremfor EUs.
Økningen i fransk nasjonal stolthet vises også ved suksessen til filmen «La Bataille de Gaulle» (De Gaulles kamp), som er spesielt populær blant unge franskmenn.
Samtidig sliter Tyskland med avindustrialisering, svak økonomi og en dyp politisk splittelse som følge av fremgangen til Alternative für Deutschland, som i årevis har vært utstøtt av alle de andre partiene i Forbundsdagen.
Det finnes ingen garantier for at de europeiske NATO-landene klarer å bygge opp et sterkt nok forsvar til å klare seg uten beskyttelse av den amerikanske paraplyen.
Selv om de europeiske NATO-medlemmene skulle lykkes, vil det ta mange år å bygge opp forsvarsevnen som av mange land, blant annet Tyskland og Norge, har vært ignorert i flere tiår.
