A British town rejects the "far right" – and gets exactly what it asked for.
Llantwit Major is a small seaside town in Wales. A few years ago, the government proposed a migrant camp in the centre of town. Anti-migrant groups warned that this would be bad for the town.
Then,… pic.twitter.com/KaHNYL0ifc
— Leo Kearse – see me on tour! Links in bio (@LeoKearse) September 4, 2026
Det kan diskuteres om innbyggerne i den walisiske byen Llantwit Major fikk det de bad om. Da myndighetene kunngjorde at de hadde til hensikt å opprette et flyktningsenter midt i byen, protesterte 30 av innbyggerne, men de ble møtt av en motdemonstrasjon med flere hundre deltakere. En representant for innvandrertilhengere i organisasjonen HopeNotHate betegnet motstanderne av senteret som nazister, og en annen gledet seg over denne «absolutte ydmykelsen» av Storbritannias ytterste høyrefløy.
Når folk er nazister, er det ingen grunn til å ta argumentene deres på alvor eller forholde seg til frykten deres. Slik har det vært i Europa i flere tiår: De få som våget å advare mot samfunnsoppløsningen, ble stemplet som rasister og høyreekstremister.
I utgangspunktet fikk innbyggerne i Llantwit Major vite at flyktningsenteret skulle huse kvinner fra Ukraina, men etter at det er bygget, viser det seg at de flere hundre «flyktningene» er unge menn fra Afrika, Pakistan, Afghanistan og Midtøsten. Det er ingen ukrainske kvinner der. De unge og virile innvandrerne fra Muslimistan har nå flyttet inn i noen stablede containere på et område som opprinnelig var beregnet på å romme et helsesenter. De nye fasilitetene ligger så nær den opprinnelige bebyggelsen at de unge mennene kan kikke inn gjennom naboenes vinduer og har full utsikt over hagene deres. Byens innbyggere kan dermed nyte den nære kontakten med de nye beboerne i fulle drag.
I tidlig middelalder var Llantwit Major blant de viktigste kristne læringssentrene i den keltiske verden. Det har endret seg, og nå sier en lokal katolsk prest at motstanderne av senteret er «det ytterste høyre» og «neo-fascister». Dette er hva som i våre dager skal stå for kristendommen.
Men nå begynner tømmermennene å innfinne seg. En lokal innbygger forteller at han har gitt opp å komme i kontakt med legen sin. Når han ringer, får han beskjed om at han står som nummer 32 i køen. Slik går det når man med ett ønsker en masse nye innbyggere velkommen, uten at det blir flere leger. Andre har begynt å frykte for sin personlige sikkerhet, noe som er forståelig i lys av den voldtektsbølgen som gjennom årtier har herjet i mange engelske byer. Som en kommentator bemerker, kan man ikke kalle seg et utviklet samfunn hvis folk ikke føler seg trygge. Storbritannia er blitt et «low-trust»-samfunn – et land hvor man må se seg over skulderen når man går hjemmefra, og hvor kvinner gjør klokt i ikke å gå på gaten etter mørkets frembrudd.
Den fremtredende journalisten og kommentatoren Peter Hitchens sa i et nylig intervju at løpet er kjørt for Storbritannia. Etter venstresidens lange marsj gjennom institusjonene, som har sikret dem kontroll over alle de viktigste maktsentrene, er det ifølge Hitchens ikke lenger noe man kan gjøre for å avverge samfunnsoppløsningen. Det er nemlig tydelig at statsmakten ikke står på den opprinnelige befolkningens side, men prioriterer de fremmede. Han har heller ingen tillit til partier som Reform UK eller Restore, uten at han nærmere forklarer hva som er galt med dem. På Reforms nylige partikonferanse gjorde partiets innenrikspolitiske talsmann Zia Yusuf det ellers klart at den dagen Nigel Farage skulle bli statsminister, vil en Reform-regjering umiddelbart sette i gang med å sende de ubedte fremmede hjem. Det kan man så tro på eller la være. Zia Yusuf er muslim – hans egentlige fornavn er Muhamed.
Både Labour og De konservative har ved valg etter valg forsikret at de ville begrense tilstrømningen av utlendinger, men har deretter ikke gjort noenting for å innfri løftene sine. Så hvorfor skulle man stole på politikere? Hvorfor skulle man stole på Reform? Hvorfor skulle man i det hele tatt ta politikernes uttalelser for god fisk? Når lærer vi å se bort fra det de sier og i stedet se på handlingene deres?
Hvis Peter Hitchens har rett – og mye tyder på det – blir spørsmålet hvordan Storbritannia kommer til å se ut når den opprinnelige befolkningen er bastet og bundet og fullstendig maktesløs overfor en herskende klasse som hater og forakter den.
Mange snakker om en kommende borgerkrig, og borgerkrigsekspert og professor David Betz går så langt som til å antyde at borgerkrigen allerede er i gang. Den kommer ikke til å ta form som et oppgjør mellom tradisjonelle hærer. Det vil snarere dreie seg om det en engelsk general med erfaring fra de irske «troubles» har betegnet som «lavintensiv» krig.
Innbyggerne isolerer seg i enklaver, der de kan være sammen med sine likesinnede. Ikke nødvendigvis fordi de ønsker det, men fordi de – som en konsekvens av samfunnsoppløsningen og det medfølgende tapet av tillit til medmenneskene – ikke har noe valg. Når millioner av kulturfremmede hersker i gatene, er man nødt til å søke trygghet blant folk man identitetspolitisk føler seg forbundet med. Slik gikk det i Nord-Irland, i det tidligere Jugoslavia og i Libanon.
Når statsmakten, som formelt sitter med voldmonopolet, svikter eller går over på fiendens side (som vi har sett i det ene europeiske landet etter det andre), er innbyggerne henvist til å ta saken i egne hender hvis de vil overleve.
Jeg fremførte denne tesen under et foredrag på det årlige Engelsberg-seminaret i Sverige i 2006. Det er synd å si at mine betraktninger ble godt mottatt. De fleste av tilhørerne, som tilhørte Sveriges medieelite, hadde ikke annet å komme med enn hånlige grimaser. I salen satt den britiske ambassadøren sammen med en av datidens mest feterte svenske tankehelter og moret seg over denne uopplyste barbaren fra Danmark. De spurte meg om jeg var medlem av Dansk Folkeparti. Det var det eneste de var interessert i…
Gud vet hva ambassadøren sier i dag, hvis han stadig lever.
